Heh, som vanlig er det noen som trumfer meg med å skrive det jeg selv har tenkt på en kortere og bedre måte! Vel, det er et par andre relevante momenter her, så jeg poster det likevel.

De fleste er enige om at abort er nødvendig fra et rent pragmatisk perspektiv: Samfunn som forbyr abort lager generelt en masse helvete for seg selv. Men vi kan jo drømme om et samfunn der det å få barn på et ubeleilig tidspunkt ikke er så alvorlig og slikt. La oss derfor prøve å holde de pragmatiske argumentene for abort utenfor et lite øyeblikk, og heller se på de rent prinsippielle sidene ved abort.

Ett eller annet sted i svangerskapet skjer det altså noe tilsynelatende magisk som medfører at et foster endrer status fra å være en ubetydelig celleklump til å bli et menneske med menneskeverd. Det synes absurd, og grensa på 12 uker virker vilkårlig opptrukket. Vi ser selvsagt behovet for en juridisk grense, men bør ikke jussen være forankret i etikk? Så hvorfor er grensa akkurat ved 12 uker? Det skjer jo en utvikling hele tiden, og at barnet plutselig får status som menneske fordi det det har holdt ut tolv uker i livmora er ikke tilfrdsstillende.

Men hvis abort i tolvte uke er ok, hvorfor er det ikke greit dagen etterpå? Ville vi endret på noe stort hvis vår vilkårlige grense var trukket opp ved tolv uker og en dag i steden? Neppe. Men hvis tolv uker og en dag er ok, hvorfor er ikke tolv uker og to dager ok? Vi ser ved induksjon hvor dette ender, så la oss hoppe litt frem: Hvorfor er grensa satt mens ungen er inni magen overhode? Rent logisk, er egentlig fødselen så spesiell? Enkelte filosofer, med Peter Singer i spissen, hevder at vårt abortregime er usammenhengende og at det faktisk er helt kurant å ta livet av spedbarn. Da av samme årsak som det er greit å ta livet av fostre: De er fullstendig hjelpeløse og helt avhengig av foreldrenes omsorg, deres evne til å interragere med verden er sterkt begrensa, og det er vanskelig å si om de egentlig har noen meninger eller oppfatninger av sin egen tilstand. Akkurat når de får menneskeverd varierer utilitaristene imellom, men jeg har sett tall fra én til seks måneder. Personlig får jeg litt vondt i magen av disse tankene. For meg er det totalt uakseptabelt å ta livet av et spedbarn. Det kan hende dette er emosjonelt begrunnet, men der velger jeg i såfall å la følesene styre. Jeg vil også hevde at følelser er en ganske grunnleggende del av det å være et menneske. Et etisk system som ikke bare ignorerer disse, men endog krever at du undertrykker dem så ekstremt kan ikke være egnet for bruk blandt mennesker. Det er inhumant. Kanskje jeg bør revurdere utilitarismen hvis robotene overtar, men enn så lenge avviser jeg rent utilitiaristisk betraktninger.

OK, så jeg er motstander av barnedrap. Burde jeg ikke da være prinsippiell motstander abort? Med det mener jeg at jeg kanskje burde mene at abort er galt i seg selv, selv om jeg kanskje surmulende aksepterte det som et nødvndig onde for å unngå strikkepinnene og annen faenskap. Men nei, jeg er ikke prinsippiell motstander av abort. Problemet er nemlig at hvis vi går den andre veien, så blir det også absurd ganske fort: Hvis det ikke er noe spesielt med hverken tolvte uke eller fødselen, hvorfor skulle da unnfangelsen være så spesiell? Noen, hovedsaklig religiøse fundamentalister, fordømmer faktisk prevensjon på dette grunnlaget. Men hvis eggceller har en moralsk status, begår ikke da en kvinne et drap hver gang et ubefruktet egg går til spille? En kvinne er født med ca. én million eggceller. Av disse vil bare ca. 500 modne før hun når menopausen. Uansett hvilket tall man velger, så kan ikke en kvinne unngå å bli massemorder hvis vi gir eggceller en moralsk status. For ikke å snakke om mannen! Det blir bare tåpelig, særlig hvis vi forklarer forplantningen evolusjonært - mannen ville ikke brukt ikke energi på å ejakulere en halv milliard spermier hvis dette var overflødig å sende mer enn én. Når fundisene så skal bortforklare dette, så ender vi fort opp med enda større idioti, som at sex er syndig og slikt. Så, heller ikke denne linja gir mening.

... Så, der er vi, da.
Hvis vi ikke ønsker å legalisere spedbarnsdrap må vi enten leve med en selvbestemt abort med visse vilkårlige begrensninger, eller så er alle massemordere fordi de ikke får millioner av barn. Jeg er ikke tilfredsstilt, men selvbestemt abort begrensa til en eller annen gitt uke gir ikke rom for like sinnsyke konklusjoner som de andre to. Jeg anser det som helt uproblematisk å abortere en celleklump, da jeg ikke føler at den er et menneske. Jeg ville derimot hatt store problemer med å godta abort av et levedyktig foster. Tolv uker virker således som et rimelig kompromiss, men som Susa påpeker er det også her problemer etterhvert som teknologien går fremover. Jeg vet at min oppfatning ikke kan begrunnes på en tilfredsstillende måte. Det igjen betyr at jeg ikke har grunn til å fordømme noen som velger å benytte seg av denne rettigheten, selv om jeg personlig hverken kan forstå eller like deres begrunnelse. Men det trenger jeg jo heller ikke å gjøre?

Dersom et komplisert problem kan reduseres til en enkel, logisk evaluering, så er alt supert - da får man et svar man kan sette to streker under og gå videre. Men det er ikke alltid denne fremgangsmåten fungerer. Da er man henvist til andre metoder, for eksempel følelsbaserte løsninger. De er ikke like greie som de rasjonelle: følelser er uforutsigbare, individuelle og generelt uforståelige. Ikke akkurat noe du ønsker å bygge et samfunn på... Men jeg oppfatter det som langt mindre ille å stole på den moralske magefølelsen enn rasjonelle utledninger i situasjoner der sistnevnte gir absurde eller ondskapsfulle resultater. Men bemerk at jeg ingenlunde avskriver logikk som metode! Jeg vil heller si at de premissene vi bruker i abortdiskusjonen ikke er tilfredsstillende, og at vi der kan ikke behandle problemet matematisk - ennå. Kanskje kommer vi aldri helt dit. Jeg vet ikke. Men i mellomtiden må vi, slik jeg ser det, akseptere at dette er en problemstilling som ikke har noen pen løsning på lukka form. Dermed bør også alle de som hevder å sitte på den evige og ufelibarlige sannhet gå litt i seg selv, og kanskje kontemplere over at det som er riktig for deg ikke nødvendigvis er riktig for meg. Og, enda viktigere, at de juridiske avgrensene som finnes hverken er skrevet i sten eller ment å være absolutte i moralsk forstand.