Sympatiserer med situasjonen din for jeg vet hvor kjipt det er og jeg har aldri vært av de verste tilfellene engang. For det første vil jeg si at som du sikkert har funnet ut av etterhvert så er medisiner aldri hovedkuren mot angst. Det er en midlertidig krykke som kan hjelpe enn gjennom det verste. Skulle gjerne ønske at disse medisinene funket like bra som jeg trodde de sikkert gjorde som naivt barn, men mange har bivirkninger eller funker ikke i det hele tatt utifra min erfaring. Veldig bra at du er sosial selv når du ikke vil. Isolasjon gjør slikt bare verre. Tror du det kunne hjulpet å dra til en støttegruppe for folk med angst? Der kan man kanskje høre flere erfaringer fra andre som er eller har vært i samme situasjon. Aldri prøvd dette selv, men vet at det finnes. Ellers oppfordrer jeg deg til prøve å researche private psykiatere/psykologer som gjerne kan ha forskjellige tilnærmelsesmåte til problemene enn det DPS kan tilby f.eks.
Hva er det du har snakket om i samtaleterapi utenom angsten? Er det noe i fortiden din som fortsatt plager deg? Holder du fast på tankemønstre som bidrar til angst-sirkelen? Har du gjort deg noen tanker rundt hva som skjer når angsten din blir mer tydelig?

Samtaleterapi hjalp meg veldig - en stund. Såpass at jeg basically friskmeldte meg selv og sluttet å dra i behandling (noe jeg angrer veldig på da jeg fikk avslag sist jeg spurte om hjelp). Er mye mer plaget med depresjon enn generalisert angst nå, men angsten er der fortsatt. Er ikke et lett svar på dette problemet dessverre. Kjenner mange andre som også har levd med angstlidelse i varierende alvorlighetsgrad i flere år dessverre. En del av meg antar at man blir ekstra disponert for disse problemene etter at man allerede har fått det. Prøver å gjøre det beste ut av situasjonen min så godt som jeg kan da jeg har slitt med utdanningen pga. helseproblemer også. Håper det blir bedre for deg, kunne ønske jeg var mer til hjelp.