Sitat: Originalt skrevet av Provo
Her glemmer du at kunnskapen vi skaffer oss gjennom vitenskapen ikke er gjennom personlig sansing og synsing, men gjennom objektive målinger. Hvis det du sa var riktig ville vi ikke visst noenting om ultraviolett eller infrarød stråling eller annen elektromagnetisk stråling utenfor synlig lys, atomer og molekylbindinger, elementærpartikler, fusjon, DNA også videre. Av alt vi vet om universet kan kun en forsvinnende liten brøkdel sanses direkte. At stjerners energiomsetting foregår gjennom kjernefusjon er ikke en “menneskelig sannhet” eller noe vi kan se, føle, høre, lukte eller smake – det er et faktum.
Poenget hans er(tror jeg) at uansett hvor mange objektive målinger man gjør av et fenomen, så er det fortsatt kun en subjektiv sanseopplevelse noen har av at disse målingene finner sted. Selv om du har alskens instrumenter og en håndfull rasjonelle vitenskapsmenn ved din side til å bevitne at denne målingen faktisk finner sted, kan man ikke med hånden på hjertet si at man vet at denne opplevelsen man har er en absolutt sannhet.
All sannsynlighet tilsier at det er sant og det er selvfølgelig dermed også rimelig å anta at det er sant. Men hvis man tror at man faktisk vet at det er sant, da TROR man, akkurat som en kristen tror på gud. Det er dog en mye mer velbegrunnet og etterprøvbar tro, men jeg kan ikke forstå, uansett hvordan man vrir og vender på det at dette ikke også er å tro?
Hvis ateisme er fraværet av å gjøre seg opp en bastant tro om visse fenomener eller ting generelt er det vel og bra i mine øyne, men hvis det derimot er å bastant tro at man vet at visse fenomener ikke er sanne, bare fordi det virker mest sannsynlig, så er det nesten like tullete som å tro på gud.
Sitat: Originalt skrevet av Provo
Videre er ikke rasjonalitet subjektivt og artsspesifikt, men bygger på objektiv, universell logikk. Dette gjør at vi kan trenge gjennom subjektiviteten og komme frem til mer enn subjektive "menneskelige sannheter". Faktisk vil ethvert resonnement som skulle konkludere med det motsatte fly i fleisen på seg selv, siden dets gyldighet forutsetter objektivitet – å konkludere med at det er umulig å resonnere og konkludere med objektive faktum vil i seg selv være et objektivt faktum du nødvendigvis har resonnert deg frem til. Å argumentere mot de rasjonelle resonnementers objektive gyldighet er i effekt å slå seg selv i fleisen, og det er nettopp dette du gjør når du sier ting som "du kan kun finne mennesklige sannheter og det er ikke sannheter i det hele tatt".
Hvis man tar utgangspunkt i at det faktisk går an å konkludere med objektive faktum, så blir det å fly i fleisen på seg selv. Men hvis man derimot erkjenner at alt man tilsynelatende opplever kun er en subjektiv opplevelse man har, så forstår man at man ikke har nok grunnlag til å vite om det faktisk går an å konkludere med objektive sannheter eller ikke.
Kan du forklare meg hvordan det er mulig å "trenge igjennom subjektiviteten" og hvordan man kan vite at rasjonalitet ikke er subjektivt og artsspesifikt, men bygger på universell logikk når opplevelsen av rasjonaliteten og den universelle logikken tilsynelatende kun er subjektive opplevelser som vi mennesker(art) har?
Synes også det er tullete å begynne å spørre om hvilke frekvenser han snakker om, som om det ikke kommer klart nok frem at han bruker ordet i et metaforisk eksempel og ikke snakker om faktiske frekvenser.
Har lagt merke til at veldig mange folk som er opptatt av vitenskap(og spesielt ateister) ser ut til å ha en hel rekke av bastante forutintatte holdninger til ting de egentlig ikke har særlig grunnlag for å gjøre seg opp så bastante meninger om. Konsensusen ser ut til å være at man møter all alternativ diskusjon med full fordømmelse, istedet for å prøve å forstå hva andre prøver å formidle på en litt mer åpen måte. Jeg kan ikke forstå på hvilken måte dette er gunstig for noen og heller ikke at det har særlig mye med vitenskap å gjøre.
Når det gjelder liv etter døden, så tenker jeg at det blir en diskusjon om hva bevissthet er og hva vi definerer som liv.
Sitat: Originalt skrevet av Provo
Her glemmer du at kunnskapen vi skaffer oss gjennom vitenskapen ikke er gjennom personlig sansing og synsing, men gjennom objektive målinger. Hvis det du sa var riktig ville vi ikke visst noenting om ultraviolett eller infrarød stråling eller annen elektromagnetisk stråling utenfor synlig lys, atomer og molekylbindinger, elementærpartikler, fusjon, DNA også videre. Av alt vi vet om universet kan kun en forsvinnende liten brøkdel sanses direkte. At stjerners energiomsetting foregår gjennom kjernefusjon er ikke en “menneskelig sannhet” eller noe vi kan se, føle, høre, lukte eller smake det er et faktum.
Poenget hans er(tror jeg) at uansett hvor mange objektive målinger man gjør av et fenomen, så er det fortsatt kun en subjektiv sanseopplevelse noen har av at disse målingene finner sted. Selv om du har alskens instrumenter og en håndfull rasjonelle vitenskapsmenn ved din side til å bevitne at denne målingen faktisk finner sted, kan man ikke med hånden på hjertet si at man vet at denne opplevelsen man har er en absolutt sannhet.
All sannsynlighet tilsier at det er sant og det er selvfølgelig dermed også rimelig å anta at det er sant. Men hvis man tror at man faktisk vet at det er sant, da TROR man, akkurat som en kristen tror på gud. Det er dog en mye mer velbegrunnet og etterprøvbar tro, men jeg kan ikke forstå, uansett hvordan man vrir og vender på det at dette ikke også er å tro?
Hvis ateisme er fraværet av å gjøre seg opp en bastant tro om visse fenomener eller ting generelt er det vel og bra i mine øyne, men hvis det derimot er å bastant tro at man vet at visse fenomener ikke er sanne, bare fordi det virker mest sannsynlig, så er det nesten like tullete som å tro på gud.
Sitat: Originalt skrevet av Provo
Videre er ikke rasjonalitet subjektivt og artsspesifikt, men bygger på objektiv, universell logikk. Dette gjør at vi kan trenge gjennom subjektiviteten og komme frem til mer enn subjektive "menneskelige sannheter". Faktisk vil ethvert resonnement som skulle konkludere med det motsatte fly i fleisen på seg selv, siden dets gyldighet forutsetter objektivitet – å konkludere med at det er umulig å resonnere og konkludere med objektive faktum vil i seg selv være et objektivt faktum du nødvendigvis har resonnert deg frem til. Å argumentere mot de rasjonelle resonnementers objektive gyldighet er i effekt å slå seg selv i fleisen, og det er nettopp dette du gjør når du sier ting som "du kan kun finne mennesklige sannheter og det er ikke sannheter i det hele tatt".
Hvis man tar utgangspunkt i at det faktisk går an å konkludere med objektive faktum, så blir det å fly i fleisen på seg selv. Men hvis man derimot erkjenner at alt man tilsynelatende opplever kun er en subjektiv opplevelse man har, så forstår man at man ikke har nok grunnlag til å vite om det faktisk går an å konkludere med objektive sannheter eller ikke.
Kan du forklare meg hvordan det er mulig å "trenge igjennom subjektiviteten" og hvordan man kan vite at rasjonalitet ikke er subjektivt og artsspesifikt, men bygger på universell logikk når opplevelsen av rasjonaliteten og den universelle logikken tilsynelatende kun er subjektive opplevelser som vi mennesker(art) har?
Synes også det er tullete å begynne å spørre om hvilke frekvenser han snakker om, som om det ikke kommer klart nok frem at han bruker ordet i et metaforisk eksempel og ikke snakker om faktiske frekvenser.
Har lagt merke til at veldig mange folk som er opptatt av vitenskap(og spesielt ateister) ser ut til å ha en hel rekke av bastante forutintatte holdninger til ting de egentlig ikke har særlig grunnlag for å gjøre seg opp så bastante meninger om. Konsensusen ser ut til å være at man møter all alternativ diskusjon med full fordømmelse, istedet for å prøve å forstå hva andre prøver å formidle på en litt mer åpen måte. Jeg kan ikke forstå på hvil-ken måte dette er gunstig for noen og heller ikke at det har særlig mye med vitenskap å gjøre.
Når det gjelder liv etter døden, så tenker jeg at det blir en diskusjon om hva bevissthet er og hva vi definerer som liv.
Sitat: Originalt skrevet av Provo
Her glemmer du at kunnskapen vi skaffer oss gjennom vitenskapen ikke er gjennom personlig sansing og synsing, men gjennom objektive målinger. Hvis det du sa var riktig ville vi ikke visst noenting om ultraviolett eller infrarød stråling eller annen elektromagnetisk stråling utenfor synlig lys, atomer og molekylbindinger, elementærpartikler, fusjon, DNA også videre. Av alt vi vet om universet kan kun en forsvinnende liten brøkdel sanses direkte. At stjerners energiomsetting foregår gjennom kjernefusjon er ikke en “menneskelig sannhet” eller noe vi kan se, føle, høre, lukte eller smake det er et faktum.
Poenget hans er(tror jeg) at uansett hvor mange objektive målinger man gjør av et fenomen, så er det fortsatt kun en subjektiv sanseopplevelse noen har av at disse målingene finner sted. Selv om du har alskens instrumenter og en håndfull rasjonelle vitenskapsmenn ved din side til å bevitne at denne målingen faktisk finner sted, kan man ikke med hånden på hjertet si at man vet at denne opplevelsen man har er en absolutt sannhet.
All sannsynlighet tilsier at det er sant og det er selvfølgelig dermed også rimelig å anta at det er sant. Men hvis man tror at man faktisk vet at det er sant, da TROR man, akkurat som en kristen tror på gud. Det er dog en mye mer velbegrunnet og etterprøvbar tro, men jeg kan ikke forstå, uansett hvordan man vrir og vender på det at dette ikke også er å tro?
Hvis ateisme er fraværet av å gjøre seg opp en bastant tro om visse fenomener eller ting generelt er det vel og bra i mine øyne, men hvis det derimot er å bastant tro at man vet at visse fenomener ikke er sanne, bare fordi det virker mest sannsynlig, så er det nesten like tullete som å tro på gud.
Sitat: Originalt skrevet av Provo
Videre er ikke rasjonalitet subjektivt og artsspesifikt, men bygger på objektiv, universell logikk. Dette gjør at vi kan trenge gjennom subjektiviteten og komme frem til mer enn subjektive "menneskelige sannheter". Faktisk vil ethvert resonnement som skulle konkludere med det motsatte fly i fleisen på seg selv, siden dets gyldighet forutsetter objektivitet – å konkludere med at det er umulig å resonnere og konkludere med objektive faktum vil i seg selv være et objektivt faktum du nødvendigvis har resonnert deg frem til. Å argumentere mot de rasjonelle resonnementers objektive gyldighet er i effekt å slå seg selv i fleisen, og det er nettopp dette du gjør når du sier ting som "du kan kun finne mennesklige sannheter og det er ikke sannheter i det hele tatt".
Hvis man tar utgangspunkt i at det faktisk går an å konkludere med objektive faktum, så blir det å fly i fleisen på seg selv. Men hvis man derimot erkjenner at alt man tilsynelatende opplever kun er en subjektiv opplevelse man har, så forstår man at man ikke har nok grunnlag til å vite om det faktisk går an å konkludere med objektive sannheter eller ikke.
Kan du forklare meg hvordan det er mulig å "trenge igjennom subjektiviteten" og hvordan man kan vite at rasjonalitet ikke er subjektivt og artsspesifikt, men bygger på universell logikk når opplevelsen av rasjonaliteten og den universelle logikken tilsynelatende kun er subjektive opplevelser som vi mennesker(art) har?
Synes også det er tullete å begynne å spørre om hvilke frekvenser han snakker om, som om det ikke kommer klart nok frem at han bruker ordet i et metaforisk eksempel og ikke snakker om faktiske frekvenser.
Har lagt merke til at veldig mange folk som er opptatt av vitenskap(og spesielt ateister) ser ut til å ha en hel rekke av bastante forutintatte holdninger til ting de egentlig ikke har særlig grunnlag for å gjøre seg opp så bastante meninger om. Konsensusen ser ut til å være at man møter all alternativ diskusjon med full fordømmelse, istedet for å prøve å forstå hva andre prøver å formidle på en litt mer åpen måte. Jeg kan ikke forstå på hvilken måte dette er gunstig for noen og heller ikke at det har særlig mye med vitenskap å gjøre.
Når det gjelder liv etter døden, så tenker jeg at det blir en diskusjon om hva bevissthet er og hva vi definerer som liv.