Det Braithwaites sier er at van Lommels forskning ikke gir noen resultater som rettferdiggjør en konklusjon om at sinnet ikke er knyttet til hjernen, og at siden deres påstand om at det er et behov for en ny form for vitenskap rundt sinn og bevissthet baserer seg på denne konklusjonen, har påstanden dermed ikke noe fundament. Han avfeier derfor ikke, i det du siterer, at sinn-hjerne-dualisme er mulig, men at van Lommels forskning gir noen grunn til å tro det.

Når det kommer til Harris sine uttalelser, så er det viktig å se dem i sammenheng med hans andre uttalelser om sinn og bevissthet. Han er nemlig helt klar på at absolutt alt vi vet om hjernen tyder på at sinnet består av fysisk hjerneaktivitet, men Harris skiller tidvis på sinn og bevissthet. Slik som her:

"And, unlike many neuroscientists and philosophers, I remain agnostic on the question of how consciousness is related to the physical world. There are, of course, very good reasons to believe that it is an emergent property of brain activity, just as the rest of the human mind obviously is."

Han har også flere ganger påpekt at alle aspekter av det menneskelige sinn er uløselig knyttet opp mot hjernen. Hukommelsen, forståelsesevner, gjenkjennelsesevner, språkevner, romlig forståelse også videre, er alle ting som forsvinner fra sinnet vårt hvis de tilhørende deler av hjernen skades eller ødelegges. Du kan for eksempel etter en hjerneskade være ute av stand til å gjenkjenne verktøy, eller ansikter, men gjenkjenner dyrearter uten problemer. Det vil si at det ikke er igjen noe som kan høre til en form for sjel som kan forlate kroppen, siden denne potensielle sjelen vil være totalt blottet for funksjoner. Det er altså ikke noen form for sinn-hjerne-dualisme som van Lommel konkluderer med Harris er åpen for, men at selve bevisstheten, og den alene, er irredusibel.