Viktig å presisere at jeg ikke er noen Assad rævslikker eller tror han er verdens beste mann egnet til å styre hele Syria i all overskuelig framtid. Mine tanker rundt denne konflikten er bygget rundt realitetenes tilstand (og ja realitetene er som du påpeker bl.a at Assad, som er eneste part med flyvåpen (men ingen typiske "smarte" bomber) av syriske aktører, også er den med flest sivile liv på samvittigheten). Ikke at jeg tror Isis eller Al Nusra hadde vært noe bedre om dem hadde hatt tilgang til samme type våpen.

Man kan selvsagt glemme realitetene og hvordan situasjonen faktisk er, og tenke seg et velfungerende drømmedemokrati hvor alle grupperingene i Syria tilgir hverandre over natten og bestemmer seg for å leve i fred og fordraglighet. Man kan drømme om et verdenssamfunn som villig vekk risikerer store tap av menneskeliv ved å sette inn en internasjonal styrke - helt uten egne egoistiske motiver eller grupperinger som dem ønsker å styrke, bare fredelige demokratiske prosesser for alle innbygere i Syria. Dette hadde vært helt genialt. Men jeg tror ikke det er reelt, og jeg tror også det er svært naivt når man ser på lignende konflikter i araberverdenen. Jeg har heller ikke videre tro på tanker som at denne gangen - denne gangen så får vi det til (altså at svaret er å styrte en diktator og innføre demokrati - som denne gangen skal fungere utmerket. Ikke som i Irak, ikke som i Libya. Denne gangen skal plutselig alt bli mye bedre og mer velfungerende. Nå har vi plutselig lært av alle feiltrinn i fortida.)

Jeg taler heller ikke for å tvinge hele det syriske folk tilbake under Assad. Realitetene taler selvsagt imot dette. Det jeg håper på - som jeg mener er den mest reelle og raskeste måte til et eventuellt forhandlingsbord, er en stale-mate. Hvor forskjellige grupperinger styrer forksjellige områder, uten at det er noe håp for noen av partene om en militær seier. Dette kan kanskje tvinge partene til forhandlingsbordet for å legge planer for framtidas Syria.

Jeg mener Assad, eller iallfall Assads styringsorgan og maktstruktur har en rolle ved et slikt forhandlingsbord (Realitetene er at Assad en gang må trekke seg - spørsmålet er om det er smart at han gjør det fortest mulig). Realitetene er at det ikke er noen andre aktører i Syria som lyser opp som særlig bedre. FSA fortoner seg mer og mer som en vits. Og hvor "moderate" FSA i virkeligheten er kan diskuteres. Hvor stor makt FSA egentlig har, kan også diskuteres.

Jeg mener Libere, slik situasjonen er idag, er svært tribalistiske ja. Ikke at ting kan forandre seg en gang i framtida, eller at velfungerende demokrati for all fremtid vil forbli en utopi. Men man kan sagtens spørre seg om veien til et slikt "drømmesamfunn", eller å få bukt med jihadist-framferd, ble forkortet ved å styrte Gaddafi.