Har personlig alltid sett dette som en sak som alle er med på uten å nevne det som gjelder i alle situasjoner der fremmede skal sitte i nærheten av hverandre (forelesning, offentlig transport, osv). Men det med å flytte seg når det kommer en ledig 2-seter har jeg ikke opplevd så ofte (tok mye buss i kristiansand-arendal området de siste årene). Virker som folk ikke gidder flytte seg med mindre de har noe direkte imot personen.

Hele denne inneforståtte saken har vel mye med fremmedfrykt og frykt for å drite seg ut, og alle er meget påpasselige med uskrevne regler. Sånn er det jo alltid sosialt ellers med uskrevne relger, hvorfor skulle bussen være et unntak? Det har vel noe med barndommen der man blir sanksjonert for ting som blir sett som unormalt fordi det ikke er meningen at du skal gjøre dette eller dette, og normer blir opprettet i fleng. Jeg har selv den sære vanen med å plutselig stoppe opp for eksempel midt i en dør eller annen unormal plass å tenke (mister meg selv, ala JD i scrubs), som jeg anser som en "utenfor normen" ting å gjøre. Folk sier sjeldent direkte ifra at "dette er teit" men det blir som oftest noen kremt eller stirring på meg. Får utrolig ofte tanker i denne retningen når jeg har tatt meg en joint, da jeg tenker "hva er det meningen at jeg skal gjøre nå?"

Det som plager meg er det med øyekontakt, og det finner jeg også når jeg tar offentlig transport i Storbritannia. Alle ser i gulvet/lesestoff/ut av vinduet og om du ser på noen så er de raske med å flakke med blikket. Selv bruker jeg øyekontakt til alle mulige ting på offentlig transport, spesielt glad da jeg klarer å få folk til å stille ned volumet på sine "personlige" stereoer med å bare se på dem til de fatter at noe er i gjære og enten skrur ned eller spør meg om jeg vil noe.

Et artig fenomen, men jeg tror det er altfor komplekst for meg å forklare helt og alle har vel en egen versjon av det i sine egne tanker vil jeg tro. Er vi kun skuespillere i en film, med normer som direktør? Muligens.