Stiller meg bak rådene om å holde seg i aktivitet i en eller annen form.

Og selv om det er vanskelig kan det hjelpe å fokusere på det positive ved denne personen og hvordan hens inntrykk har formet deg og er en del av deg du kan hedre og leve opp til/ha som et eksempel, og sakte men sikkert jobbe deg tilbake til "hverdagstilværelsen".


Selv grusomme ting som dødsfall har i seg en mulighet for vekst og lærdom og en rar form for skjønnhet, men det føles ikke bra å gå gjennom.
Unner ingen den følelsen, men vi skal alle ha den flere ganger i løpet av livet.

Vennene dine høres sykt ræva ut. Har ikke kommunen et kriseteam som kontaktet deg i kjølvannet av hendelsen?