Dette er ekstrem slippery slope-argumentasjon og en ren non sequitur. Det er absolutt ingenting som tilsier at en anerkjennelse av menneskets rett til å bestemme selv skal medføre at mennesker med Downs syndrom "ikke burde leve i dagens samfunn". Det medfører heller på ingen måte at "systemet" skal bestemme at en eldre dement mann skal bort fra samfunnet – dette vil være overlagt drap, og ikke aktiv dødshjelp eller assistert selvmord.

Jeg spurte om du var enig i at et menneske selv bør få bestemme over hvorvidt han eller hun vil fortsette å leve, men du svarer ikke skikkelig på dette. Du spør om hvor grensen skal gå for når man skal ha retten til å bestemme over sitt eget liv, men trenger denne grensen å eksistere i utgangspunktet? Hvis ikke jeg skal ha retten til å bestemme om jeg vil drukne meg selv i havet, hvem skal da bestemme dette? Du? Stortinget? Merk fortsatt at jeg ikke nå snakker om aktiv dødsstraff eller assistert selvmord, men hvorvidt det bør være slik at jeg selv skal få bestemme over meg selv. Tilhører mitt liv noen andre enn meg? I så fall hvem, og hvorfor? Jeg ønsker at du tenker over og svarer på dette først, fordi det er et viktig prinsipp som legger grunnlaget for hele resten av diskusjonen.

For ordens skyld, så vil jeg også påpeke at jeg ikke snakker om hvorvidt vi bør gi alle og enhver et dytt i ryggen når de står på planken. Vi som samfunn har ansvar for å hjelpe de vi kan til å komme til de beslutninger vi tror er best, og følgelig å snakke folk vekk fra selvmord og inn i medisinsk og/eller psykologisk terapi – alltid. Dette er vi nok enige i. Spørsmålet jeg reiser angår altså ikke dette, men hvorvidt det til syvende og sist, fundamentalt sett, når alt kommer til alt, er opp til meg selv om jeg vil leve eller ikke.

Hvis man først aksepterer at det fundamentalt sett er personens egne valg om hun vil fortsette å leve, så er i grunnen det neste spørsmålet man må stille seg i hver spesifikke sak hvorvidt man har gjort alt man kan for å forbedre pasientens livssituasjon i så stor grad at døden ikke lenger er å foretrekke. Det virker som du forestiller deg at hvem som helst kan melde seg på legevakten for å motta aktiv dødshjelp, men slik er det selvsagt ingen grunn til at det skal bli. Aktiv dødshjelp vil fungere som en siste utvei for mennesker i dyp og permanent lidelse, gjerne med terminale sykdommer, som ønsker en mer smertefri og verdig avslutning på livet. Kan du virkelig ikke forestille deg en eneste situasjon du heller vil dø enn å oppleve? Hva om du er lam i absolutt hele kroppen, blind og nesten døv, og du kun kan kommunisere med blunking, du får presset næring gjennom noen rør i halsen, du har ubeskrivelige fysiske smerter som aldri vil gi seg, men bare bli verre, du kommer til å dø av hjertesvikt i løpet av noen år, du er gammel og har levd et lykkelig liv, men har ingen familie eller venner? Vil du likevel foretrekke å ligge der helt alene i flere år, lenket urørlig til sykesengen i ekstreme smerter til du dør av naturlige årsaker? Kanskje du vil det, men har du rett til å bestemme at alle andre skal gjøre det også?

Det har jo han/hun allerede – de fleste er fysisk i stand til å ta sitt eget liv. Spørsmålet er hvorvidt enkelte mennesker i horrible situasjoner uten mulighet til å ta sitt eget liv kan få hjelp til å avslutte det under helt spesielle omstendigheter.

Det er selvfølgelig en problemstilling man må ta på alvor, men det vil i min mening være ansvarsfraskrivende ovenfor de som lider de grusomste skjebner å forkaste hele tanken om aktiv dødshjelp på grunn av en moralsk utfordring som dette. Utfordringen forutsetter også at det er åpent for nesten hvem som helst å få aktiv dødshjelp, men det trenger langt i fra å være tilfelle. Jeg mener det er hver enkelts grunnleggende rettighet å bestemme over hvorvidt man skal leve eller dø, men det trenger ikke å være hver enkelts grunnleggende rettighet å kunne kreve å bli tatt livet av.

Med det i bakhodet er det dermed langt i fra gitt at de som føler at de er til en stor belastning for familie og venner har aktiv dødshjelp eller assistert selvmord som noen mulighet i det hele tatt. Da er det heller ingen grunn for at de som føler seg som en belastning skal oppleve noe større press for en "prematur" avslutning av livet enn de gjør i dag. Da sitter man igjen med en liten gruppe helt i grenseland, og siden det uansett selvfølgelig må være slik at man må til med omfattende samtaleterapi med både pasient og familie, samt nøye medisinske, psykologiske og etiske avveininger for enhver som ytrer et ønske om aktiv dødshjelp eller assistert selvmord, så er jeg overbevist om at dette problemet kan omgås.