Åpnings innlegget tegner et godt bilde av hvordan jeg
føler det ca 50% av tiden.
Jeg vet egentlig at det ikke er slik, men allikevel dukker det
daglig opp "bevis" i hodet mitt på att det må være sånn.

At den er skrevet i en "upersonlig" stil om du vil eller
mer som en fortelling, skyldes i all hovedsak to ting:
1. At det er vanskelig å forholde seg til
2. At jeg ikke har for vane å snakke med noen om det
(egentlig aldri)

Den spesialisten jeg nevner lengre opp hjalp meg mer på den ene dagen
jeg var der en noe annet opplegg jeg har prøvd tidligere.
Selv om det var heavy for å si det mildt å sitte i terapi i 7-8 i ett strekk.
Skal sies at ca halve dagen besto av å ta tester.

Men noen ting, slik det jeg har nevnt noe om her nå og beskriver i første posten
tørr jeg rett og slett ikke å snakke om.
Frykt for å bli sperret inne kanskje? Vet ikke.