Jo flere transkvinner som får konkurrere i kvinnesport, jo mer transfobi tror jeg vi kommer til å se i samfunnet. Så langt har det vært to store studier på transkvinner i kvinnesport, og begge konkluderer med at effektene av maskulinisering ikke går tapt selv etter årevis med testo-blokk og østrogenbehandling.

Transgender Women in the Female Category of Sport: Perspectives on Testosterone Suppression and Performance Advantage (Hiltonx&xLundberg, 2021)

Konklusjon: Å undertrykke testosteron har kun moderate effekter på muskelmasse hos transkvinner. Tap av muskelmasse ligger på rundt 5% etter 12 måneder med behandling. Transkvinner vil sådan ha en enorm fordel rent muskulært, selv når endogent testosteron blir undertrykket.

How does hormone transition in transgender women change body composition, muscle strength and haemoglobin? Systematic review with a focus on the implications for sport participation (Harper et al., 2020)

Konklusjon: Hormonterapi hos transkvinner reduserer hemoglobinnivået til det vi ser hos ciskvinner. Selv om det også reduserer styrke og muskelmasse noe, ligger nivået fortsatt langt over det en kan se hos ciskvinner, selv etter 36 måneder. Dette tyder på at kroppstyrke er godt bevart selv etter tre år med hormonterapi.

Personlig synes jeg ikke kjønnsidentitet bør være der vi setter grensa for hvem som blir inkludert i sport, men det faktiske kjønnet. Hannkjønn er heftig overlegne hunnkjønn når det kommer til fysiologiske prestasjoner på nesten alle felt (se boysvswomen.com for noen eksempler). Det eneste unntaket er grener som krever en god del fleksibilitet, slik som gymnastikk. Der vil hunnkjønn ha en fysiologisk fordel.

Det blir interessant å følge med på denne debatten framover.