Du må være litt tøff i møte med legen; forklar hvordan du opplever eget smertenivå og hva du selv mener du trenger for at smertene skal være håndterbare for deg. Søvn er vanvittig viktig for rekonvalesensen og er nok noe du kan bruke i argumentasjonen. Når jeg skriver tøff så mener jeg at du er direkte og at du forklarer hvordan du har det og hva du trenger uten å bli spydig, høyrøsta eller lignende. Det kommer du ingen vei med. Men ikke hold lua i hånda og bare ta til takke med hva de mener passer som smertelindring hvis du opplever at det ikke er tilstrekkelig.

Noen dager er også værre enn andre, det skal de ha forståelse for. Du kan også vise "godvilje" med å være litt ekstra tøff en dag, presse deg selv til å ta litt mindre dose eller ha lengre intervaller mellom dosering. Da har du mulighet til å si at "Jo, jeg har prøvd å strekke meg. Jeg har prøvd å bite tenna sammen og presse meg selv til å holde ut litt ekstra. Men det går ikke. Jeg takler ikke smertenivået, jeg holder ikke ut. Jeg ligger å vrir meg hele natten, sover ikke og gråter av og til i smerte. Jeg trenger en ny vurdering av dosen på smertelindring. Jeg klarer ikke dette mer.." Det funket for meg i hvertfall da jeg etterhvert fikk en mer restriktiv lege og en veldig uerfaren anestesisykepleier som også regnet feil ved overføring fra morfinpumpe til oxy.

Det er du som har vondt og det er bare du som kjenner på dine smerter. Da er det også viktig at du er tydelig og ærlig i din beskrivelse av disse. Alle responderer også forskjellig på ulike medikamenter. Så lenge nedtrapping er diskutert og planlagt med lege så er ikke bruk av oxy noe problem. Tar til følge av at du er ærlig med deg selv (og oss) om opplevd smertenivå og at dette ikke er et forsøk i å få ut mer smertestillende enn nødvendig. Tenker da f.eks på ønske om rus.

Så skal det sies at min erfaring med smertelindring når smertene når 8-10 på skalaen i nærmest kontinuerlig varighet igjennom døgnet; så er det ingen eller liten ruseffekt å kjenne. Man har et enormt behov for lindring og for meg så var det nesten som om kroppen, eller min underbevissthet, skjønte at pillene som jeg svelget ville lette på smertene. Det var den "rusen" jeg i å så fall opplevde. Å få nivået fra 10 til ihvertfall kanskje 6 var en glede i seg selv. Smertene var der uansett, men de var ikke altoppslukende. Og i små øyeblikk så var det mulig å bare være, glemme seg litt vekk og fokusere på noe annet enn det helvete som man gikk igjennom.

Lykke til TS!