Kjenner jeg begynner å bli folkesky igjen. Angsten for å møte verden blir større for hver dag. Og for halvannet år tilbake jobbet jeg hardt for å takle hverdagslige ting, gå i butikken, ta en kaffe på cafe, krysse plasser med mye folk, gå på konserter osv. Nå er jeg vel der jeg var tidligere. At selv små oppgaver utenfor hjemmets 4 blir olympiske øvelser, der jeg kjenner på angst og uro i lang tid alt før jeg skal ut. Merker svettetoktene er tilbake når jeg står i kassakø. Blir stresset av å ikke se fjeset til mennesker rundt meg, er vel mangelen på kroppsspråk og at en ikke kan se og tolke ansiktsuttrykk og mimikk.

Hm. Kanskje jeg bør gjøre som Betty og begynner å røyke? Da må jeg jo ut flere ganger om dagen. Og om jeg står sammen med andre som røyker så får vi jo bare holde god avstand, men da er vi jo "maskeløse" så da blir det kanskje mindre angst og stress? Sosial trening rotfestet i nikotinavhengighet er vel greit nok det?

Ang despsito, jeg klarer ikke hate musikk. Uavhengig om jeg liker eller misliker en låt. Noen har jo faktisk gått gjennom en både kreativ og musikalsk prosess og lagt deler av sjela si i låten. Det er for meg litt respekt, uavhengig av om sluttproduktet treffer meg eller bommer kraftig. Men nå plages jeg jo ikke nevneverdig av låter jeg ikke liker, sitter jo mye hjemme nå, det går jo i egne spillelister og favoritter hele veien, og om jeg er skikkelig galen en dag og vil ta den helt ut, så lar jeg spotify forsøke seg med anbefalinger.