Først og fremst godt nyttår alle sammen

Det er en god stund siden jeg har vært logget inn på Freak, og i det hele tatt lest noe som helst, merker det er godt og interessant å være tilbake!

Jeg skal nå ta for meg de siste 5-6 månedene av mitt liv, som så veldig brått tok en vending i begynnelsen av August 2015. Jeg beklager at det er mye å lese, men det har tatt meg en god stund å i det hele tatt orke å poste noe om det her, så jeg håper dere vil være litt buds og forstå dette

Frem til August så hadde jeg vel røyket cannabis i ca. 3 år, hvor det første året var litt sporadisk til og fra, mens de 2 siste årene baserte seg på mer eller mindre hverdagsrøyking. Hadde egentlig kun postive opplevelser på cannabis med unntak av et par episoder hvor jeg "grønnet", som egentlig i retrospekt bare var underholdende

Den 6. August 2015 var en helt vanlig dag, jeg sto opp (altfor sent vel og merke), spiste litt og dro ut for å spille inn en sang i studio med bandet mitt..alt var helt fantastisk og det var sommer og varmt i lufta enda, og vi var vel i studio i 5-6 timer før jeg satt meg på scooteren min og kjørte hjemover (ca 25 minutters kjøretur). Jeg hadde en fast ting med en kompis at vi møttes om kveldene på et finurlig utplukket sted for å ta en jay eller to før vi la oss, dette var rutine helt siden Desember 2014 om ikke før.

Ingenting var utenom det vanlige denne kvelden for min del, men min kompis hadde nettopp i 1-2 mnds tid slitt med klinisk depresjon - og dette var egentlig første kvelden på en god stund at han orket å i det hele tatt ut, jeg hadde egentlig ikke hatt kontakt med han på veldig lenge, så jeg møtte plutselig bare opp på utsiden av vinduet hans og dro han med ut fordi jeg savnet han.

Vi mekket opp, og han hadde egentlig bestemt seg for å ikke røyke mer på grunn av tilstanden hans, noe jeg selvfølgelig forsto - Det innebar at jeg fikk resten av det han hadde som jeg blandet i en ganske kraftig joint som i utgangspunktet var til kun meg selv.
Vi fyrte opp, alt virket normalt - jeg var veldig interessert i tilstanden hans så jeg spurte og gravde litt om dette, både for at jeg skulle skjønne litt mer - og at han kanskje skulle få en slags lettelse av å kunne prate med noen om det, jeg ville så gjerne hjelpe han.

Han begynner å fortelle at han sliter med noe annet også, at han på en måte hallusinerer ting, eller ser annerledes på ting enn før..husker bestemt at jeg spurte "Hvordan ser du meg?" hvor han da svarte "Jeg ser et ansikt, men gnisten og tilstedeværelsen din er liksom borte.." Dette skremte meg litt.

Jeg spurte da hvordan han så for eks. det treet som stod foran oss, da svarte han at "Jeg ser at det er et tre liksom, men det er så mye mer enn det, det er nesten litt skummelt". Jaha, tenkte jeg mens jeg trakk videre på jointen.

Jeg passet jointen til han, og han bestemte seg for å ta et par trekk likevel.

Så spurte jeg "Hvordan ser du familien din?" Hvor han da svarte "Jeg ser på mine småsøsken som dyr, ville dyr". Da lo jeg litt og sa noe slikt som "Jaja, men når de er i 5-6 års alderen så oppfører de seg jo litt som dyr, hehe". Da avbrøt han meg og sa "Å neinei, jeg mener de ER dyr..de ser ut som dyr" Dette skremte meg ganske mye, og satt en slags støkk i meg. Han advarte meg flere ganger og spurte om jeg var sikker på at jeg ville høre alt dette, og fordi psykologen hans hadde ment at det kunne være "smittsomt" eller noe slikt.

Etter dette begynte helvetet sakte og oppbyggende; Jeg fikk en slags ubehagsfølelse, en slags uro inni meg uten at jeg kan forklare hva det var på dette punktet. Plutselig så slo det meg som "lyn" fra klar himmel, og jeg fikk en skikkelig panikkfølelse der hjertet banka, jeg fikk sykt vondt i hodet, skalv, var helt nummen i hender og bein og trodde at jeg nå blir gal og/eller skulle dø.

Han merket ikke dette på meg, før jeg sa ifra at "Dude, jeg har det ikke greit nå.." også lo han litt (noe han alltid pleide å gjøre, han skjønte ikke hva som nå foregikk hos meg) og sa "Du kjenner kanskje litt på den angsten du også?"

..etterfulgt av "Det er når man ikke lenger later som at alt er greit at man får en slik reaksjon" og når han sa det, så begynte alle tankene å spinne og jeg tenkte over alt, som nettopp ikke var greit i livet mitt, alt fra at jeg ikke hadde jobb, til at jeg ikke hadde noe fremtidsplaner, hadde jugd og hatt et dårlig forhold til min mor og far pga. røykinga, at jeg hadde slått opp med min tidligere kjæreste pga. røykinga osv. det bare BALLET på seg.


Den verste panikkfølelsen gikk over etter 10-15 minutter ca. men etter dette følte jeg meg helt tom. Det føltes ut som den gamle meg hadde dødd, og INGENTING i denne verden var interessant lenger - alt det gode på denne kloden hadde visnet bort. Vi satt og hørte på en sang av Avenged Sevenfold som heter "Almost Easy" hvor han synger på refrenget "I'm not insane, I'm not insane" og da satt jeg og tenkte "Jo, det er jeg blitt nå.." Ganske sykt å tenke tilbake på, egentlig, haha..

Jeg orket naturligvis ikke å sitte der med han stort lengre, så jeg bestemte meg for å gå hjemover. Jeg skalv enda og var ganske tydelig påvirket av hva som nettopp hadde skjedd. På vei hjem var alt mye skumlere enn vanlig, jeg var skikkelig redd..ikke for noe spesielt annet enn at jeg trodde jeg hadde klikka og at nå var livet bare nedforbakke fra nå av. Jeg var blitt en av de som hadde ødelagt livet pga. drugs, og det var ikke måte på håpløshet.

Jeg kom hjem, forsøkte å sette på en episode av Family Guy..noe som ALLTID har fått meg på godt humør, og var nærmest en tradisjon etter å ha vært ute å røyka. Var det gøy nå? Nope.
Før dette hadde jeg en liten syk tanke om at jeg "hadde blitt" han kompisen min, eller hvertfall fått han sine problemer, men jeg avfeide tanken fort. Jeg lånte forsåvidt han sin playstation, så når jeg skrudde den på og navnet hans dukket opp på login-skjermen så lo jeg litt nervøst for meg selv haha.

Jeg prøvde å roe meg ned med at "Jeg er sikkert bare dritfjern, jeg legger meg også våkner jeg i morgen også er alt over".

Det tok litt tid å sovne, men det gikk fint.

Jeg våknet dagen etterpå i full panikk, ting var IKKE blitt bedre - de var faktisk VERRE enn de var når jeg la meg..jeg gløttet på gardinene og så ut på en verden som var blitt helt forandret. Ikke sånn visuelt, alt så likt ut som før - men det var et eller annet med hvordan jeg oppfattet den som var helt forandret, jeg har pr. dags dato enda til gode for å finne noe som kan beskrive følelsen.

Jeg sendte en melding til min mor (jeg bor hjemme) om hun kunne komme inn fordi jeg ikke hadde det noe greit. Hun kom inn på rommet, og da jeg møtte blikket hennes brast jeg ut i gråt..hvorfor aner jeg ikke. Men jeg var redd, VELDIG redd. Jeg forklarte henne hva som hadde skjedd kvelden før, og hun ble svært bekymret men måtte på jobb..så vi skulle prate mer når hun kom hjem.

I mellomtiden prøvde jeg å fungere normalt, jeg sto opp av sengen og gikk ut i gangen. Jeg var sensitiv for ALT, og da mener jeg ALT.

Jeg ble redd for trappa vår, redd for vannet når jeg skulle dusje, redd for maten for at den skulle fremprovosere en slags kroppslig reaksjon osv.

Jeg gikk for å hente posten, jeg skvatt når jeg hørte fuglekvitter og innbilte meg at de kvitret om å drepe meg (jeg var meg selv i bunnen hele tiden, og fortalte meg selv at "Du er jo ikke sånn, slapp av") hørte på musikk osv. men ALT kunne relateres til den tilstanden jeg var, for eks. en sang hvor de sang "You can't win this fight" ble fort relatert til denne nye tilstanden min, jeg var så redd og bekymret for at jeg hadde klikka og at jeg hadde blitt grønnsak og you name it.

Jeg måtte ut å hente scooteren hos han kompisen min senere, og da jeg gikk i fint sommervær så var det INGENTING som roet meg ned, kun noia og redsel jeg aldri har følt på. Jeg møtte en gammel dame på veien som jeg såvidt klarte å pipe ut et "Hei" til, men hun svarte ikke - og jeg spurte plutselig meg selv "Hvorfor svarte hun ikke, hørte hun meg ikke? Så hun meg ikke?".

Kjørte nedover gaten der han bor, og da jeg kom ut på trafikkert vei så hadde jeg plutselig tanker om at alle bilene skulle kjøre på meg, jeg var helt paranoid

Denne syke noiaen ga seg etter 3-4 dager, men ting var fortsatt LANGT ifra greit. Jeg har de siste månedene frem til nå slitt med et hav av negative følelser og tanker om at alt jeg har levd og gjort frem til nå har vært en løgn. Jeg har vært så nedfor at jeg har begynt å grine bare av tanken på hvor fint jeg hadde det før. Jeg har vært redd for å bli gal mesteparten av tiden, blitt veldig observant på psykiske sykdommer, på et punkt trodde jeg at jeg var blitt schizofren fordi jeg hadde hypnagogiske halliser EN kveld jeg skulle sove etter lite søvn og fylla fra kvelden før.

Jeg fungerer fint blant venner og ute sosialt, men det er hele tiden den tanken om at "hvis jeg hadde hatt det og det, så hadde jeg oppført meg sånn og sånn", vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Det har blitt gradvis bedre og bedre, og det blir fortsatt bedre og bedre..så jeg håper med tid at dette vil gå helt over. Jeg går til psykolog og føler vi har en god tone, og skal begynne med tilrettelegging av en behandlingsplan senere denne måneden. Det er fortsatt mange spørsmål rundt dette, hva som skjedde, hvorfor det skjedde osv. men jeg har prøvd å bare akseptere det og ta det som en lærdom - så får vi se hvordan det går etterhvert. Om ikke annet, så føler jeg at jeg er mer i balanse med egne følelser og kjenner meg selv bedre enn noen gang, selv om det ikke utelukkende er positive følelser

Jeg har ikke hatt noe angst for noen spesielle situasjoner i denne perioden, det virker som at den kommer helt uprovosert til litt forskjellige tider av døgnet. Det er mest selve symptomene som stivhet i nakke og rygg, stram kjeve og bryst og hodepine samt små pulseringer i magen som føles ut som noe under huden som "vil ut" som har vært det verste oppi alt dette, og det er selve symptomene jeg reagerer på med litt panikk. Dette har dog blitt bedre, og den siste uken har jeg ikke hatt noe av det, så det vitner vel om at det er på bedringens vei!

Skal også nevnes at jeg ALDRI har hatt noe angst-problemer tidligere. Aldri hatt noe psykiske problemer at all, faktisk før dette her.

Jeg kuttet ut cannabis den kvelden, har røyket EN gang bare et par mnder senere da jeg var på mitt verste for å se om cannabis kunne ha noen angstdempende effekt som så veldig mange har påstått - det hadde det IKKE, jeg fikk totalt noia og hjertebank og trodde jeg skulle dø once again, eneste forskjellen var at jeg hadde opplevd dette før, så jeg visste at det ikke kom til å skje noe verre enn hva det var i utgangspunktet.

Har etter den tid røyket ved et par anledninger på fylla, dette har gått greit - men har alltid fått en slags uggen følelse på slutten av kvelden.

Jeg vil gjerne kunne nyte en joint i fremtiden uten å reagere slik som jeg gjorde, selvom jeg belager meg på et relativt rusfritt liv fremover. Jeg hadde veldig angst når jeg skulle prøve igjen første gang etter det skjedde, og var nok kanskje derfor det ble slik det ble også. Etter dette kunne jeg ikke engang tenke på å gjøre det igjen, og plutselig ble planten jeg en gang hadde elsket og satt så høyt blitt min verste fiende. Slik tankene er om det nå, så er jeg ikke så redd for det lenger, men inntil jeg har kommet meg litt videre i livet og fått utviklet meg litt mer, så tror jeg det kan være lurt å roe an litt på røykinga

Jeg får av og til gode minner som stikker langt i hjerterota om en tid som ikke er der lenger (alle gode stundene med venner og en joint i mellom fingrene), hele tilstanden da jeg ikke hadde alle disse bekymringene er dypt savnet - men jeg håper og tror jeg vil se den igjen en dag!

Noen som har opplevd noe lignende?

Har dere da evt. kunne røyke igjen uten å få noia?


...Skremmende nok kunne jeg skrevet veldig mye mer, men jeg lar det være slik som det er her, og hvis noen i det hele tatt gadd å lese alt dette virrvarret av tekst, så skal dere ha mange tusen takk for det! Ønsker dere alle det beste videre

-Realitybend3000-
21 år