Denne artikkelen nyanserer det litt mer enn du gir inntrykk av. Det er forsket på aggresivitet, som er et mye videre begrep enn mobbing. Mobbing er en veldig spesifikk form for aggresjon, nemlig instrumentell aggresjon. Det er ikke en emosjonell reaktivitet eller en mangel på impulskontroll, som jeg godt kan se for meg at skal skape problemer på mange områder. Det er aggressiv adferd brukt som et virkemiddel for å heve sin egen posisjon. Forskning fra dyr viser også at de som bruker denne metoden har lavere stressnivåer (det kan du f eks lese mer om i "why zebras don't get ulcers" av Sapolsky). Folk som er aggressive fordi de har kort lunte og manglende evne til emosjonell regulering vil antakelig ha høyere stressnivåer. Det er en annen problematikk.

Jeg påstår som sagt ikke at å mobbe er et godt helsefremmende tiltak, og det vil trolig gå ut over relasjoner, men det du beskriver om at mobbere aldri får et bra liv er veldig unyansert. Å si at de går gjennom et helvete som er mye større enn det ofrene glør, er direkte respektløst. Langtidsvirkningene av mobbing er undervurdert nok som det er, jeg har hadde nylig en diskusjon her om hvorvidt det er teknisk mulig å få PTSD av mobbing. Det er sterke interesser som ønsker å bortdefinere det som skjer i skolegården fra det vi vanligvis oppfatter som overgrep og vold, fordi faktum er at vi tar ikke ansvar for det som skjer der. Det er heldigvis en utvikling på feltet, og hoder har begynt å rulle i kommunene for gamle unnlatelsessynder.

Det er først og fremst en beskyttelse for de voksne som har ansvar for å håndtere det. Å si "så så, det er er verst for ham selv, han gjør det bare fordi han er redd og usikker, han er den egentlige taperen" er en unnskyldning for å ikke gripe inn. Man kan ikke trøste vekk vold og overgrep, man må først og fremst få det til å slutte.