Samtidig er vi enormt privilegerte, spesielt om man ser til andre land. Men vet at det er fy fy å si at Norge er et godt land og at vi er heldige som bor her, til folk som sliter. Hensikten er ikke å gi dårlig samvittighet, men å kanskje åpne for å sette ting litt i perspektiv. Står ikke soldater fra Taliban og banker på døra vår akkurat.

Poenget mitt er at vi har ressurser vi kan bruke, og om trådstarter ber om hjelp så vil de nok prøve så godt de kan å hjelpe han. Han er ung og en tikkende bombe som kan detoneres ved riktig behandling. Det vet systemet også. Ville nok søkt hjelp og råd hos fastlegen og ta ting der ifra, fremfor å styre rundt med en privat psykolog som trådstarter ikke helt ser poenget i å gå til, ref. alt som er skrevet i tråden her. Er ikke vits i å prate med en psykolog når man faktisk ikke prater.

Ingen skam i å be om hjelp, og der er mer hjelp å få enn en ruskontrakt. Det finnes folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, og folk som har fått god hjelp og er nykter i dag. Men vil man ikke ha hjelp så kan man ikke hjelpes, dessverre, men vi kan så langt det er forsøke å motivere andre til å søke hjelp. Livet ER dritt, men det er faktisk ikke så dritt at det er verdt å kaste det bort i et rushelvete... Står man på gjerdet så burde man klatre ned temmelig kjapt når man ser hvor dritt det er på andre siden, men jeg tror ikke trådstarter har sett hvor ille det kan bli, og det er trist.

Mulig jeg høres ut som tidenes moralist og kjeftesmelle med pekefinger'n retta mot trådstarter nå, men det er ikke det som er meningen. Jeg blir trist av å se at noen har det jævlig, men velger å ikke gjøre så mye med det, og finner trøst i noe som på sikt vil gjøre livet enda jævligere. Bunnløs håp er tragisk og vondt, og jeg klandrer ikke trådstarter i å bare tenke at det beste vil være å ruse seg og nyte rusen til alt tar kveld. Men det er viktig å skjønne at livet er mer... Dette kommer fra en som har slitt med depresjon i 10+ år. Kommer an på når du spør meg, men som oftest tenker jeg at livet er meningsløst og dritt, at man ikke kommer noen vei eller dit man vil uansett, men akkurat i dag er det en fin dag og jeg ser de små tingene som kan gi meg litt glede, og da tenker jeg at dette her må jeg faktisk ikke kaste bort, for livet skjer bare en gang.

Enten så går det bra eller så går det over, og det er faktisk sant, og du kan få det bedre, trådstarter. Men det krever jævla mye hardt arbeid og det er en kamp du ofte vil føle at du taper. Men så plutselig sitter du der en dag og innser at wow, du har faktisk tatt flere steg frem enn bak. Kanskje rykker du tilbake på start og kanskje du tenker at nå er det slutt... Men så går det videre likevel. Det gjør iallfall det så lenge du ikke velger en permanent avslutning på et midlertidig problem. Kom deg til legen og slutt å tull rundt med psykologen som du bare kaster bort penger på og ikke kommer noen vei med.