Det var trist lesning, og som du sier selv, så burde det være opp til deg om du vil ha en utredning. Jeg vet ikke hvor komfortabel du er med psykologen din, men om du syns ho ellers er grei ville jeg sagt at for din del tror du det ville hjulpet deg å ta en utredning. Om ho da igjen sier "nei" så vurder å få en utredning en annen plass.

Jeg var nok endel eldre enn deg når jeg gikk til psykolog, men for min del var det til stor hjelp i å få en diagnose, da kunne jeg lese meg opp på diagnosen og, over tid, lære meg hvordan jeg best kunne leve med den. Noen ganger er ikke det å bli frisk et mål i seg selv.

Det betyr ikke at man ikke kan få det bedre, stort sett kan man det, men jeg mener at en utredning gjør det mye enklere å finne ut hvilke veier man må gå for å få det bedre.

Og jeg tror ikke du gjør så mye feil og jeg tror ikke de andre egentlig syns det heller, men det kan være vanskelig, spesielt i nære relasjoner, å forholde seg til noen man er så fryktelig glad i, men ikke vet hvordan man kan hjelpe de.

Jeg tror det rett å slett bunner i at de blir frustrerte fordi de så gjerne vil at du skal ha det godt, men ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe på vei, og det er enda en grunn til å få en utredning, kanskje en utredning og en evt diagnose vil kunne hjelpe de rundt deg å forstå, kanskje de kan finne en ro i å lese om den eventuelle diagnosen og dermed også ikke føle seg så hjelpesløs?

Så prøv å snakk med psykologen igjen og se om det ikke er mulig å ta en utredning. Og bare så du vet det, det er ikke noe galt med deg, diagnose eller ei, livet er vanskelig for de aller fleste om de vil innrømme det eller ei