Hei, jeg er uenig med mange av de i tråden som mener forslaget du fremmer er moralsk forkastelig.

Alle menneskelige relasjoner kan, om noe reduktivt, kokes ned til byttehandler i en eller annen form. Jeg ser ikke umiddelbart noe galt med en ordning hvor du bytter tid og innsats mot framtidig økonomisk kompensasjon, gitt at ordningen er klar og tydelig og framsettes på et vis som ikke blir emosjonelt belastende for partene. På dette punktet ser jeg definitivt innvendigene til Pi, og har selv problemer med å se hvordan du på dette tidspunktet kan presentere forslaget ditt til naboen uten å såre ham.

Dersom du skulle ende opp med å etablere et godt vennskap til mannen, og det på et punkt virker naturlig å fremme et slikt forslag har jeg absolutt ingen innvendinger mot det. Om motivasjonen din for å inngå vennskapet i det hele og det store er for å komme i en posisjon der du kan be ham om å arve boligen kan man diskutere etikken bak det, men selv et slikt scenario trenger ikke nødvendigvis å være uetisk.

La oss ta et øyeblikk og vurdere saken slik den potensielt kan framstå fra hans side. Han er en ensom mann uten familie, venner eller øvrige bekjente - en situasjon som for de absolutt fleste mennesker er beheftiget med en ikke ubetydelig mengde lidelse. Et ungt par i nabohuset holder ham med selskap, hjelper ham med små ærend her og der og generelt gjør livet hans lettere å leve, og mens han setter stor pris på det skjønner han intuitivt at han får mere ut av situasjonen enn det de gjør. De fleste av oss ville ha ønsket å gi noe tilbake i en slik situasjon. Da sier det jo seg selv at om det man kan gi tilbake kommer uten personlig kostnad (de arver boligen istedetfor staten) er det et lett valg å ta.

Jeg har gjort en del antakelser i dette innlegget, men jeg ser flere måter dette kan løses på som er gunstig for begge parter, og er strengt uenig i at situasjonen på prinsipiell basis er uetisk fra trådstarters side.