Hei. Jeg er en mann på 23 år som har slitt med depresjon i mangfoldige år etter en veldig tøff barndom og diverse hendelser som dødsfall og samlivsbrudd som har påvirket livet mitt.

Jeg er for øyeblikket student og aner ikke hva jeg skal gjøre med livet lengre. Jeg er deprimert hver dag å har alle disse negative tankene som bare tar helt over. Det jeg merker selv jeg sliter veldig mye med er usikkerhet. Alt i mitt eget hode er bare et rot å jeg er ikke sikker på en verdens ting, å slik at jeg vært siden jeg var liten. En usikker å redd person.


For 2 år siden ble jeg introdusert for marijuana og har røyket siden, har røyka hver dag i 1 år nå. Etter at jeg begynte å røyke så har det lettet litt på psyken, men det har på ingen måte kurrert depresjonen min. Det har ført til at jeg nå begynner å bli så møkklei av å gå dag inn og dag ut uten å fatte interesse for noe som helst. Sitter jeg å røyker en kveld med noen kompisser for eksempel så kjenner jeg at hele kroppen føler et ubehag, som at jeg ikke slapper av å ikke klarer å være en versjon av meg selv, jeg sitter der med et konstant tankekjør om alt slags unødvendig tull. (dette skjer også om vi ikke røyker) Dette har vært min hverdag i mange år nå, helt til jeg begynte å ruse meg på fest.


Det begynte med amfetamin (det kan vel også kalles speed? er ikke veldig kjent med de forskjellige stoffer) som jeg tok når jeg var ute med folk som drev med slik. Dette var noe jeg tok ca 2 ganger pr mnd, og det må sies at jeg aldri før har følt at jeg klarer å engasjere meg i ting, og jeg fikk en følelse av at jeg var fornøyd med den jeg var, altså alt av tankekjør forsvant, jeg følte på ting jeg faktisk fikk lyst til og gjøre, for eksempel bare å slå av noen samtaler med folk. (dette var mens jeg var ruset på stoffet). Dette er noe jeg ALDRI før i mitt liv har kjent på, det føltes rett å slett ut som en ufattelig stor befrielse fra mitt eget fengsel

Så nå har jeg begynt å ta ritalin i ny og ne, og det jeg merker når jeg tar det er at jeg klarer å kommunisere med folk, jeg kan sitte blant kompisser hvor tankekjøret forsvinner og jeg er mye mer komfortabel med meg selv, og på en måte tror jeg at jeg klarer å motivere meg bedre til og utføre ting generelt i det daglige.

Har gått til psykolog i 2 år, helt siden det gikk opp for meg at jeg faktisk slet med psyken. Jeg har gått på cipralex, som jeg enda går på, men jeg gikk også på queietapin. Jeg sluttet med queietapinen for 1 mnd siden, for jeg tror den fikk meg til å føle meg ufattelig tom på en måte. Psykologen min har vært sykemeldt i 4 uker og er enda sykemeldt så jeg får ikke noe hjelp der med det første.

Jeg er også veldig redd for meg selv med tanke på avhengighet, for jeg har ikke lyst til å rote meg bort i feil ting som kan føre til det ene eller det andre, men samtidig så er det på tide å komme seg videre i livet.

Nå i dag har jeg tatt 20 mg ritalin, og jeg kjenner at motivasjonen for å komme meg på trening er litt høyere, det å sitte med skolearbeid føles ikke ut som et ufattelig ork som det pleier å gjøre, alt har blir litt lettere for meg tror jeg. Kanskje selvtilliten får seg en boost når jeg tar den pilla, ikke vet jeg.

Må bare beklage dersom teksten virker rotete, er ikke en forfatter. Tenkte bare å si litt om hvordan mitt liv er, kanskje noen kan kjenne seg igjen eller komme med tips og innspill til hva jeg kan gjøre for å ikke havne på kjøret, men samtidig få meg et bedre liv en hva jeg har hatt tidligere.