Ser noen mener du skal ta det om du føler deg bedre mens andre mener du skal finne folk lik deg selv. Jeg sliter selv sosialt. Går faktisk bedre i møte med nye mennesker enn gamle bekjente her da. Det mest provoserende jeg leser er når man skal unngå å bruke noe som helst og finne folk lik seg selv. Hva med oss som ikke liker slik vi er? Jeg er stille, drømmende, tenkende og tilbaketrukket. Hele mitt liv har jeg vært irritert for at jeg er sånn. Men det ser ut til å sitte dypt i kjernen. Jeg har hatt sånne små glimt der jeg føler livet går på skinner, jeg har null angst og jeg klaffer med folk, også de jeg ikke har klaffet med til vanlig og jeg aner ikke hva som skjer når jeg har det slik. Men det er et avvik. Det skjer meg kanskje 2 ganger i året. Når jeg så legger meg den dagen og står opp igjen neste dag er jeg tilbake til den kjipe gamle stille som ikke kjenner så mange. Jeg vet ikke om dette skyldes et stakkarslig dopamin/serotoninmangel i hjernen slik at bare 1 dag med glede kan bruke opp ressursene for hele året eller om jeg rett og slett bare er stille og sjenert. Likevel en forbasket irriterende egenskap jeg ikke vil ha.