Jeg har jo en del naturting, som jeg har hengt meg mer enn gjennomsnittet opp i. En del av dette er kanskje ikke så visuelt stimulerende, men de har noe spesielt ved seg allikevel, som allikevel gjør den vakker. En annen ting er at mine bilder er ikke tatt for å være kunstnerisk, men heller at jeg tenker litt mere på kjennetegn enn "kunsten".
En del av dette er det nok få av dere, som noen gang har sett. Altså noe av dette er ganske så uvanlig, ja et par er riktig så sjeldne! Jeg forklarer en del underveis.

Her er det sommerfugllarven av sommerfuglen svalestjert, som beiter på planta melkerot. Det som er spesielt her, som mange ser, så har den det vi kan kalle varselfarger. Denne arten spiser en del arter innen skjermplantefamilien, som inneholder furankumariner. Dette er stoffer som kan gi utslett, blemmer og åpne sår kombinert med sollys. Det er bl.a. furankumariner, som git tromsøpalmen og kjempebjørnekjeksen dems virkning.



Her er det en art med navn åkerbær, som er i samme slekt som bringebær, molte o.s.v.. Denne er veldig vanlig i Nordnorge, og er her og der i nordre deler av innlandet (Trysil og Engerdal). Men lenger sør er den så og si supersjelden. Dette er kanskje den eneste flekken den vokser i en radius av 100 km. Det var noen flekker til på 1800 tallet, men de er borte alle sammen av diverse grunner, som vi (mennesket) står bak. Disse står her som en rest fra like etter istiden, da det var kaldere og bedre klima for denne.









Noe kanskje ikke alle er klar over, er at døden også kan være vakker. Altså ikke døden direkte, men farlige planter. Så farlige at en liten smak er tilsvarende lik døden. Noen kan gi dødelige forgiftninger av nok berøring også.

Selsnepe som har et skjør fremtoning, med litt tynne og grasiøse stilker. Nesten litt feminin. Men giften forstyrrer gammaaminosmørsyre (GABA) systemet i hjernen. Alvorlige forgiftninger gir epilepsilignende kramper, og døden kommer under eller rett etter en slik krampe, på grunn av pustestans. 30–70 % av alle forgiftninger er dødelige, og motgift er ikke kjent.



Her er tyrihjelm som også er ekstremt giftig. Giften blokkerer nervesignaler, her er det heller ikke noe motgift. Ett annet navn er lushatt, for en hadde bladet oppå hodet, noe lusa ikke tålte så bra. Dens lange blomster kan kun pollineres på rett måte av ett insekt, dette er lushatthumla, som jeg lurer på om jeg har fått med her. Jeg synes de er veldig vakre, men jeg har også veldig respekt.



Her er det en annen plante, som er veldig sjelden og ekstremt giftig. Denne heter bulmeurt, og har status EN (sterkt truet) i den nasjonale Rødlista utarbeidet av Artsdatabanken. Den var vanligere før.



Her er det en til med status EN (sterkt truet), men antageligvis ikke giftig i det hele tatt. Dette er nattsmelle, som to til pluss jeg fant høsten 2019. Den har ikke vært av de heldigste med sitt utseende, men jeg synes den iallfall er endelig vakker nok!










Her er det en mye vanligere, men i samme slekt. Når det er sagt, så er den egentlig ikke så vanlig allikevel. Dette er nikkesmelle, som også pleier å blomstre penest sent på kveld eller om natta.





Her er det en annen sjeldenhet, som heter dragehode. Denne har status VU (sårbar) på Rødlista fra Artsdatabanken, sammen med den er også fredet. Denne vokser stort sett bare på kalkrike steder, gjerne på steder med et veldig grunnt jordsmonn oppå kalkfjellet. Denne planta elsker jeg så og si, den liker seg på samme lokalitetstyper som bl.a. bergmynte og fagerknoppurt trives på, men er mer kravstor enn de to andre.



Her er det kanskje en, som mange tenker "denne har jeg da sett mange ganger!". Men nei, det har du så og si garantert ikke. Den er i samme slekt som engsoleie og de andre mange ofte kaller "smørblomst". Dette er kjempesoleie (her med kjempepiggknopp i bakgrunnen), er den største av våre arter og den vokser i veldig næringsrike vann. Den har status EN (sterkt truet) på Rødlista, og denne er fra det som nå er mest sannsynlig den nordligste lokaliteten i Norge. Planta stikker gjerne 25–120 cm opp av vannet, og blomsten er noen ganger 2,5–4,5 cm i diameter. Den største lokaliteten er nå direkte truet av en versting av en fremmedart, som har rømt fra en 2–3 hager. Tenk på det, før dere drar hjem noe fra hagesentrene.



Igjen en som er sjelden. Dette er en art, som er sterkt knyttet til gamle utpinte beiter. Iallfall lokalt kaller vi dem hamninger. Denne har status NT (nær truet) på Rødlista fra Artsdatabanken. Her i mitt nærområde så har arten falt som en stein i antall. Dette er nå den eneste av de to plantene jeg vet om i kommunen jeg bor i. Denne heter bukkebeinurt, og navnet har den bl.a. på grunn av en rar lukt som noen synes minner om bukk. Jeg synes lukten minner litt om tresking av modne erter pluss "noe til". Jeg synes iallfall det var stort å finne denne! En kjenner nesten nevrotransmitterene koker inne i skallen.