Som title sier ønsker jeg dele mine tanker og syn på flere ulike aspekter med rus, men også livet. Det er nærmest umulig å ikke snakke om livet her, da bruken påvirker livet i høy grad og gjerne er et resultat av hvordan det leves.

Selv om jeg ikke er en av disse selvhjelpsgruppe karakterene, så beskriver den amerikanske Narcotics Anonymous det tette koblingen i sin definisjon på en rus-avhengige på presis måte. We lived to use, and used to live. Jeg har litt erfaring med denne gruppen eller med NA som de kalles i Norge. Deres ideologi kunne ikke gi meg hva jeg håpet på.
Dette fordi flere av deres synspunkter ikke passer mine, ofte fordi dem føltes begrensende for grad av kontroll over eget liv jeg kunne nå om jeg skulle tro deres ideologi.

Slike felleskaper gir medlemmene den aksepten og fellesskapsfølelsen medlemmene føler de trenger. De er enig om definerte og klare prinsipper de holder fast med. Dette fordi de enten håper, tror eller vet det er nøkkelen for dem for å unngå all bruk.
Min største uenighet er påstanden om at en rusavhengig alltid vil være en rusavhengig. Jeg derimot mener at en rusavhengig ikke alltid vil være en rusavhengig.

Som du sikkert har forstått så er jeg en tidligere rusavhengig, men jeg er også tidvis fortsatt en rusbruker.

Rusbruker er en som har bruk av et eller flere rusmidler som et komponent i livet sitt.

Når jeg snakker om rusavhengighet mener jeg en person som lar sitt liv kontrolleres av et eller flere rusmiddel.

Jeg sier ikke NA tar feil i at en rusavhengig alltid vil være det om de følger deres ideologi.
De som må dra på møter for å få kontroll over sitt liv i henhold til bruk av et rusmiddel kan jeg også fint argumentere for er en rusavhengig i min definisjon.
Avhengigheten deres er byttet ut med en annen avhengighet, men forsatt kontrollert av rusen. De er maktesløse i forhold til den tror de. Gruppen eller praktisering av dens prinsipper må benyttes for å forhindre ny rusbruk i framtiden.

Min egen ideologi er ganske annerledes og er simpelthen mye mer opptatt av hvordan oppnå kontroll på livet generelt og tror at skal du identifisere deg som en rusavhengig som er maktesløs ovenfor sin avhengighet, så vil du for alltid ha frykt for den. Dette kan være kontra produktivt og spesielt rart om rusbruk har liten plass totalt, som i mitt liv.
Tror for de som skal unngå å ruse seg, om det er deres mål, så er det bedre å heller gjøre noe annet ut av livet. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som har et mål om ikke å ruse seg å deretter fokusere veldig på at dette må det klare, for så gå på tryne.

Når jeg sier gjøre noen annet, så snakker jeg om å flytte fokus til noe annet du finner meningsfylt. Flytte fokus vekk fra rusmidler om problematisk fordi distraksjon er effektivt imot fristelser og til noe meningsfylt fordi det er vitalt for et livet du nå lever skal føles verdifullt nok til å ta vare på.

Jeg er opptatt av å ha et mål, mening med det og hvordan best oppfylle dette målet via kontroll over eget liv.
Ved oppnådd kontroll slik at resultat blir som ønsket, kaller jeg det en mestring.
Et resultat oppnår jeg med å identifisere hva som må til for å styre meg mot målet. Kursen ses med oppriktighet til meg selv.

Før hadde jeg ingen mål, så om jeg padlet feil eller riktig retning var ett spørsmål jeg heller ikke kunne forholde meg til.

For meg har det vært en ekstremt lang reise og kunne mestre rusbruk, og da jeg gjorde det var ikke rusen like mye verdt mer, for jeg trengte den ikke. Det ga ikke samme meningen, jeg mestret jo da allerede livet.

Min ruskarriere startet når jeg var 14år. Dette er snart 20år siden nå.
Rus-bruken har tatt livet til flere deler av samfunnet som mange ikke har egne erfaringer med.
Ungdoms institusjon, fengsel, rus-behandling, psykiatrisk, hospits, og liv på gata.

Jeg har gått gjennom perioder med ulike rusmidler, vært avhengig av hasj, amfetamin, opiater(heroin) alene og kombinert, men prøvd ut det aller meste bortsatt fra DMT, Ketamin og PCP + de fleste RC.
Det er gitt meg nye perspektiver og tatt andre perspektiver. En gang mistet jeg forståelse for realitet. Det skulle vise seg og ta flere år før jeg fikk konstruert den på nytt og den utvises stadig enda.
Ikke ulikt Decartes reise hvor han kan fram til den berømte "Cogito, ergo sum" lappet jeg sammen virkeligheten fra ingenting til noe.
Tenk deg en kurv med epler, hvor hvert eple er en sannhet. Kurven min hadde jeg velten og jeg måtte plukke vært eple og nøye se på dem før jeg la dem tilbake.
Jeg var ikke smart nok til å komme fram til det samme som Decartes. Det ville gjort det hele langt enklere, men kanskje hadde jeg mistet alt det andre jeg utviklet på veien.
Evnen til å søke grad av sannhet og forståelsen for at det ikke nødvendigvis er binert, og ofte svært nyansert. Viktigst av alt var kanskje at jeg erfarte å ha et mål innenfor selv-forbedring, at jeg lærte at å utvikle sin karakter var svært lønnsomt og at det er med en selv endring starter.

Ideen om at man skaper sin egen realitet tror jeg absolutt at det ligger sannhet i, men jeg hadde bokstavelig talt klart endre min oppfattelse objektiv relativitet til kun et produkt av min subjektive og dermed visket ut skillelinjene mellom egen og felles som resultat.
Lever man ikke i en fellesverden, eller i et lignende perspektiv som andre har, kan du ikke dele den med noen. Jeg hadde kun ensomheten som resultat.
Jeg lappen meg sammen av frykt for ensomheten. Fortsatt flyktet jeg, men jeg beveget meg også mot noe jeg ønsket. Mulighet til å ta del i fellesskap. Mine tanker måtte først få mening for andre. Problemet var jo at ingen forsto meg og derfor følte jeg meg ensom.

Ofte gjennom reisen har jeg hatt øyeblikk hvor jeg har spurt meg selv hvordan det skulle ha seg sånn at jeg ble en som brukte rusmidler og hvorfor jeg også tidvis fikk så store problemer av det.

Da jeg vokste opp var jeg en energifull liten gutt. Mamma beskrev meg som en uredd unge med mark i rumpa. Hun hadde frikort på legevakten vært eneste år.
Til sammen har jeg sydd over 200 sting og arr med tilhørende fortellinger belyser hvor uforsiktig jeg hadde vært i mine aktiviteter.

I starten av ungdommer fikk jeg en ADHD-diagnose med påfølgelig medisinering med det sinnsstemning påvirkende stoffet metylfenidat gjennom legemidlene Ritalin og concerta.
Jeg hadde altså en sykdom som gjorde min sinnstemning vært å endre til en annen gjennom farmakologi. Etterhvert fant jeg hasjen, så amfetamin og tilslutt heroin.
Det var noe galt med dem alle. Ingen var svaret.
Jeg tror jeg ruset meg slik jeg gjorde fordi jeg manglet retning og mening. Som de fleste barn med oppvekst i Norge fikk jeg høre at jeg kunne bli hva jeg ville og at alt var mulig. Jeg forsto ikke at reisen dit til hva jeg ønsket var der meningen og selve livet ligger. Alt jeg kunne oppnå var viten om alt jeg ønsket gjøre, men enda ikke hadde klart og kanskje aldri kom til å klare.
De gangene jeg mestret noe ville jeg helst ikke føle på den. Den var på et visst punkt lært til å være noe negativt. Det var ikke alltid greit å være stolt eller dele sine mestring med andre.
Ikke var andre særlig interessert heller.

For at jeg skulle få den tilbake måtte jeg først finne meg selv igjen.
Mitt faktiske selv, men også mitt ideelle selv, få gode evner til å finne ut hvordan de rundt meg ser meg, hva de rundt meg ønsker av meg og hva forventes av meg fra andre.

Jeg har sørget for at mitt faktiske selv har kommet nærmere mitt ideelle selv. Tilegnet meg meninger jeg så verdifullt å ha, som evnen til å glede seg over andres mestring. En egenskap som er viktig for andre også som opplever gleden og gjerne vil dele den med noen slik jeg var som barn. I dag synes jeg synd på dem som mangler egenskapen. De kan ta del i gleden, men velger gjøre noe positivt til noe negativt. Akkurat slik jeg var. For meg gjaldt det hele livet og jeg var ikke klar over det selv.

Hvordan jeg så samfunnet endret jeg også.

Jeg begynte å se at samfunnet mest av alt er et digert samarbeid, der jeg før kun så på det som en konkurranse med vinnere og tapere.
Et syn som gjorde meg bitter spesielt fordi jeg definitivt ikke var en av vinnerne. Jeg var grådig og ønsket mer uten å forstå at man får mer ved å gi noe til andre.
Konkurransen for vinneren var ofte imot sitt tidligere selv og kompetanse var målet. De hadde skjønt noe viktig.
I den kapitalistiske konkurransen hvor grad av økonomisk gevinst skaper vinnere i form av ekstra makt og innflytelse, så er metoden for seier gjerne å gjøre en best mulig jobb for at andre skal få forbedret sitt liv.
En konsumer som ønsker dekke et behov vurderer jobben, gjerne mot en konkurrent. Når de har bestemt seg stemmer de fram vinneren med å gi dem litt av sine penger.
Er mange fornøyde vil den med mest kompetente personen få betydeligere mere makt i form av mer kapital.La meg gi et eksempel. Bill Gates som er nesten helt på toppen av det kapitalistiske hierarkiet laget windows. Han gjorde det mulig for meg å skrive dette som du nå leser. Dette er noe jeg har betalt for til han + fler fordi jeg ønsker det selv. Jeg måtte innse at selv taperne i samfunnet vant i samfunnets dynamikk. Det skaper verdi for alle. I dag kapitalismen løftet store deler av verden over fattigdomsgrensen, fordi globalt samarbeid er lønnsomt. Kapitalisme er ikke perfekt, men den gjør intet mer en hva konsumere ønsker og mange ser ikke deres individuelle valg som en del av helheten.

Politisk gikk jeg fra radikal vestrepolitisk/liberalistisk til sentrum av den 4-dimensjonere politiske skala.
Denne endringen bunner mye i den økte graden individualisme som måtte til for å ta kontroll over eget liv.
Jeg var nå hovedpunktet i mitt liv, men også som del av et fellesskap jeg forpliktet meg å bidra til.

I dag er jeg usikker på om jeg noengang ønsker slutte helt med bruk av rusmidler.
Missbruk og avhengighet har jeg definitivt ferdig med.
Det er ikke noe nytt å hente der og ganske så forutsigbart å lite spennende.
Hyppigere bruk, toleranse og tid etterpå med redusert livskvalitet. For ikke snakke om alt annet jeg går glipp av i tiden jeg er ruset.

Rusmisbruk er ikke så ulikt å handle med kredittkort. Det er ikke penger, men følelse av livsglede som brukes.

Det finnes ulike valuta og med en biologisk forklaringsmodell kalles de nevrotrasmittere.

Seretonin
Dopamin
Nor-adrenaline
GABA
Glutamat
acetylcholine

mer fler..

Disse er budbringere som frakter en beskjed fra en nervecelle(neuron) til en annen celle over synapsen(rommet mellom dem) forså binde seg til en reseptor på mottakercellen.
Hjernen er bygget av nevroner og dette skjer konstant, ikke bare der med til andre type celler også over hele kroppen.
Rusmidler gir oss endret sinnsstemning fordi dem enten etterligner en neurotransmitter godt, endrer nivået vi utskiller, endrer hvordan de tas imot eller blir prosessert.

Det du må betale i renter i tiden kroppen bruker på å stabilisere disse systemene igjen. Dette i form av mangel på eller redusert livsglede, og noen ganger ekstremt ubehag.

Rusmisbruk er bruk som er ut av kontroll og som nevnt tidligere er jeg er opptatt av kontroll.
Ha kontroll på eget liv først og fremst, men tenker det er opp til en hver hvor mye kontroll de vil gi fra seg, så lenge ikke andre blir skadelidende.
Det er en egoistisk handling å ruse seg, men vi kan jo argumentere for hva som ikke er en egoistisk handling.
Vi lar oss styre av kroppens belønningsystemer og det er meningen.
Det er her motivasjon ligger. Vi ønsker gjøre ting som gjør at vi føler en god følelse av handlingen.
Rusbruk kan potensielt gjøre at man mister meningen med å mestre livet uten.
Rusmidler gir belønning. Det tar funksjonen mestring bør ha, men jo mer du bruker og lengre du bruker jo mindre vil rusmidlet gi deg, og jo mer vi du føle du trenger det.

Med tid kan man havne i en psykonevroligisk luksusfella situasjon ikke en gang Hallgeir kan hjelpe deg ut av.
Hovedansvaret er hos den som vil ut av krisen.

Det er ofte sånn at når først rus-avhengigheten er blitt så stor at den ikke lenger kan opprettholdes at mange ønsker endring og da også hjelp utenfra.

Det er mange veier til rome i behandling av rus-avhengighet. Jeg sier ikke noe er riktig eller galt. Det er opp hvor godt enkelt individet oppnår ønsket mål ved alternativet. Noe kan fungere for en, men være helt feil for en annen.

Ofte innebærer det at du må bli kjent med andre rus-avhengige gjennom at du møter dem i grupper eller bor med dem på en døgnbehandlingsplass.
Problemet er bare det at disse er der gjerne fordi dem har like dårlig kompetanse som deg i å mestre livet.
Det er ganske paradoksalt.

Rus-behandling fungerer dessverre dårlig. De aller fleste fortsetter i gamle spor, men et lite fåtall klarer få kontroll over livet og et godt liv.

Selv om jeg er svært lite spirituell tror jeg på ett mirakel, det er livet.
Det er også det mest verdifulle jeg har.


Jeg skapte mening gjennom flere grunnpilarer som var relevante for målet.

Tok kontroll over hvordan jeg ser på livet.
(eplene og sannhetene jeg valgte putte tilbake)

Aksepterte at det er noe større en meg selv.
(Livet som et mirakel, aksept av at samfunnet er et felleskap og er digert samarbeid jeg er en del av)

Ble en person som gir andre noe av verdi (Måles i kjærlighet andre gir tilbake til meg i form av handlinger)
Identifiserer mine mål og hvordan jeg bidrar til å nå dem. (Ærlighet ovenfor meg selv)

Her kommer enda noe paradoksalt. Føle en mening med livet er altså noe av det viktigste i livet om du ønsker ha et verdifullt liv, men prøver du finne mening vil livskvalitet sannsynligvis gå ned i takt med hvor hardt to leter.
En felle jeg er sikkert på mange her har erfart tidligere.

Du må finne den ved å gå en annen vei.
Veien jeg fikk ga det som en uventet bonus.

Startet med å bli kjent med meg selv og brukte andre til å høre om det jeg fant ut også stemte for dem.

Fant ut hvem jeg ideelt ønsket å være./Hvem jeg ville bli

Når det er gjort, er det identifisert mål som er meningfylte for meg.

Meningen er spesifikk for meg og endres etter hva man anser som den ideelle seg ut ifra situasjonen man befinner seg i.

Kontrollen over eget liv er hvor godt du klarer oppnå målene dine.