Dagene mørk, som før. Hjelpesløs, deprimert, angst. GAL. Syke tanker. Avvisning. Ensom. Tvunget. Føler meg utnyttet. Ser ikke fram til noe som helst.

Men ja.. Ligger kun i sengen som før, potetgull smuler og hygienisk rom og meg. Gjemmer meg bak masken min igjen og kutter kontakt med alle. Stemmer som står på repeat døgnet rundt. Sovner ca 05,30, og våkner 9 på morgenen igjen. Lite til ingenting kontakt med Familien. Vet ikke hvorfor livet mitt ble sånn. Angrer på at jeg hører på andres råd. Snart tom for snus. Savner gamle meg. Skjønner ikke hvorfor jeg har ødelagt familien så mye. Ser nesten ikke farger engang lengre føles ut som jeg er i 3d person med tåkesyn. Regner ute med gråe skyer. Åpner jeg døren på rommet mitt så slår angsten meg rett i brystet.