Hei

Var et sensitiv, sjenert og inne lukket barn. Min far jobbet mye, var ikke så mye hjemme. Var en bra familie å vokse opp i. Men ha lot sinne gå ut over min bror og meg selv. F.eks å gi oss juling på baken foran resten av familien til vi tisset på oss. Å det var av små ting! Slo meg flere ganger i hodet med flat handen bare for at jeg var frekk. Så jeg startet å mislike min far i tidlig alder. Det var ikke noe forbilde.

Nå 20 år etterpå har han forandret seg, han støtter meg med mye, liker å finne på ting, turer og slik. Han har forandret seg. Men jeg synes det er vanskelig å slippe han inn på meg å det gjør han trist. Jeg har vel ikke tilgitt han men prøver så godt jeg kan for å skape ett nytt forhold med han. For å være ærlig, driter jeg i det. Jeg er glad i han, men det er det.

Nå ble vi ikke voldtatt sol barn men mistet respekt for faren min når han ga oss juling flere ganger. Han lot også sinne gå utover dyrene i fjøset. Slo de med pinner i full rage helt til pinnen brakk, jeg kunne se at han sleit med mye som en 8år gammel gutt. Men å la det gå utover barn og dyr fikk meg til å hate ham i tidlig alder, han løy og lovet grønne skoger men holdt det aldri.

Ikke misforstå, føler jeg syter men respekterer han for hvor mye han jobbet ræva av seg for oss. Men han var avhengig å jobbe, å når mor og far skilte seg å han dro hjem en nye dame 2 dager etter mor flyttet ut ga jeg blaffen i mange mange år helt til nå

Men jeg prøver å tilgi, mennesker gjør dumme ting og forandrer seg.

Tips? Er så vanskelig