Jeg har allerede kommentert dette med kvinner som går alene og er redde om natta.

I tillegg vil jeg nevne at busskulturen i Norge er slik at man aldri setter seg ved noen andre dersom det er ledige rader. Aldri. Uansett hvem som sitter der. Er det ledig lengre framme eller bak, så setter man seg der, og ikke ved en annen person. Først når alle radene er fylt opp, begynner man motvillig å sette seg med fremmede. Så dersom du, Nraw, mener at de fleste nordmenn setter seg andre steder i stedet for med deg -- så tror jeg gjerne på det, og vil hevde at det ikke er diskriminerende i det hele tatt. Det er bare slik det er, for alle -- også for blonde og bleke nordmenn. Hvis du derimot mener at folk heller står i midtgangen i stedet for å sette seg med deg -- DA er jeg enig! Dette ville jeg også følt meg støtt av, dersom folk valgte å stå fremfor å sitte med meg. Men akkurat dette har jeg vanskelig for å tro gjelder "de fleste" nordmenn. Jeg tror absolutt på at du har opplevd det, og sikkert mange ganger også, men at et flertall velger å stå framfor å sitte med en utlending, det har jeg litt problemer med å tro på. Men selvsagt, hver gang det skjer er en gang for mye, og jeg ønsker på ingen måte å bagatellisere dette problemet.

De andre tingene du nevner: at det er vanskelig å få seg jobb, at man blir oftere plukket ut til "tilfeldig" kontroll etc -- de tror jeg absolutt på, og det er trist. Jeg synes det bare er bra å fortelle om sine opplevelser, spesielt når man opplever ting slik de ikke skal være. Jeg synes også det er dårlig stil å angripe noen for å fortelle om sine egne erfaringer.

Så oppsummert:
Redde kvinner om natta og folkesky mennesker på bussen er ikke nødvendigvis (sannsynligvis ikke) rasisme. Diskriminering i sikkerhetskontroller og jobbsøknadsprosesser kan fort være det. Dessverre. Slik tenker i alle fall jeg. Vi må på ingen måte feie hverdagsrasismen inn under teppet, for den eksisterer utvilsomt og er et stort problem, men jeg tror også det er viktig, spesielt for dem som står midt oppi det, å innse at de aller, aller fleste faktisk IKKE på noen som helst måte støtter diskriminering og fremmedskepsis. Det kan nok helt sikkert føles sånn av og til, men i mange situasjoner så kan det som oppleves som diskriminering være noe helt annet, som da hvem som helst ville opplevd på samme måte, uavhengig av etnisitet eller annet. Nordmenn er nok som nasjonaliteter flest -- de fleste av oss er faktisk gode mennesker som er åpne og tolerante, men så har vi også det mindretallet som dessverre ikke er det. Jeg er imidlertid helt overbevist om at det er et mindretall!