Jeg har også tenkt på det, kom vel frem til at "Ja" nordmenn er mer rasistiske enn vi liker å tro.
Vi er vel også mer bondske enn vi liker å tro også.
Det er ikke så lenge siden vi viste frem "negre" i kirken, om vi skulle være så heldige at finne en.
Fremdeles er det en tydelig segregering av "oss" og "dem" på flere småsteder rundt i landet.
Jeg bor nå på ett slikt sted, og fant at de hadde trykket en oversikt over antall mennesker fra gitt oprinnelsesland, som var bosat i komunen/fylket(?). Fks. Kenya: 84. -I en rubrik i avisen(!!?).

Jeg har begynt å tenke på disse kommentererne som 'the silent majority', ikke det at de er særlig stille av seg, men det er de man gjerne glemmer når man snakker om Norge som ett moderne og fremtidsrettet land.
Og på samme måte som Nixons 'silent majority' er de både husvarme og trygge, noe som igjen gjør de ekstra kvalme.
Sitter i reclineren sin og spytter hat, blinde for at hell ikke er en personlig prestasjon.

Jeg har ikke noe belegg for å spytte sannhet her, dette er bare refleksjoner jeg har gjort meg etter å ha flyttet ut av hovedstaden.