Hva? 4-aco-dmt.
Når? En søndag juni 2017.
Dosering? Rundt 40mg.
Setting? Relativt god, litt sliten i formen fra dagen før.

Fikk en dosering av 4-aco-dmt som har ligget i fred i mange år, dette ble kanskje bestilt over nettet i 2008/09 da dette var "lovlig" Vi trodde denne muligens hadde mistet en del av potensen sin, men dette var nok feil å anta.

Uansett: Dette var noe jeg gjorde ganske spontant, pulveret ble pakket i rizla papir og droppet. Kan godt huske jeg satt i sofaen og slappet av med tre kompiser av meg, effektene startet ca 30 min etter substansen ble tatt, en slags følelse av at hele verden ble justert ned senket seg over meg, men samtidig at hele verden ble justert opp, nå begynner det tenkte jeg.

Og det gjorde det også, i en voldsom hastighet. Det akselererte i et vanvittig tempo, men i helt feil rettning. Jeg begynnte å føle frykt og det helt uten grunn, nå hadde det kanskje gått 45 minutter siden dropp men jeg steg fortsatt i høyt tempo, frykten ble bare verre.

Plutselig ble vennene mine borte fra rommet, jeg var sikker på at de hadde dratt fra meg men i virkeligheten satt de rundt meg og jeg fikk i etterkant vite at de var veldig bekymret når de så hvor spaced og far-out jeg faktisk var. plutselig var de tilbake og satt rundt meg prøvde å snakke til meg. Jeg forstod alt de sa men klarte ikke si noen ting, ikke en eneste lyd kom ut av meg uansett hvor hardt jeg prøvde. Dette kunne muligens minne om stadier man opplever under søvnparalyse bare hundre ganger mer ille og intenst. Klarte heller ikke rikke meg, jeg satt som støpt eller lenket fast i sofaen, men begge armene lent oppover mot brystet.

Jeg prøvde virkelig å svare, å bevege meg eller å gi noen livstegn men det var nyttesløst. En av vennene hentet et glass vann, før de alle ble borte, det vare bare meg og rommet som var igjen. Frykten var så ekstrem, en psykedelisk terror jeg aldri har kjent maken til noen sinne og
jeg har hatt en del bad-trips oppigjennom. Det føltes bokstavelig talt som om sjelen ble revet i to, som om hvert eneste atom i kroppen etset vekk, og en implosjon av mitt DNA. Hele min fysiske og spirituelle eller åndelige form ble ødelagt på stedet, det føltes helt unaturlig, og det minnet ikke om noen annen følelse jeg har erfart tidligere. Det visuelle var ikke så tydelig, men min teori må ha vært at jeg kun så ett bilde i flere timer. Når jeg trodde jeg var alene var i virkeligheten kompisene mine i full sving med å prøve hjelpe meg, men dette så jeg aldri noe til. Jeg satt bare i timesvis med utter terror på innsiden, en frykt jeg virkelig ikke kan understreke nok hvor kraftig var.

Og hvor lenge dette faktisk varte, ingenting gikk i bølger som på feks shrooms dette var en konstant bølge som bare vokste seg større. Og jeg følte meg mer paralysert for hver time som gikk, en kronisk følelse av impending doom. Det føltes også ut som om jeg skulle gå inn i et slags sjokk, dette var ekstremt intenst og jeg tenkte muligens et anfall når som helst ville intreffe. Tid var evigvarende.

Når det omsider ga seg 6 timer senere var jeg veldig lettet, jeg trippet fortsatt ganske så hardt men jeg kunne i det minste snakke igjen, og fikk beroliget vennene mine. Når jeg gikk for å se meg i speilet la jeg merke til hvor store pupillene mine faktisk var, de var maksimalt utvidet jeg kunne ikke lenger se iris, selvom jeg lyste meg selv i øynene med en sterk lommelykt reagerte de ikke lenger på lys. Jeg kan også huske jeg ba til jesus eller gud om å redde meg fra dette, hvis de gjorde det skulle jeg love å gå i kirken hver søndag. Dette er første gang jeg har følt meg så liten at jeg har spurt de høyere makter om hjelp, for et mareritt som dette var verre enn å brenne på en stake i helvete.


Så hva lærte jeg av dette? Hvor sterk følelsen frykt faktisk kan være, hvor mye dypere denne følelsen kan være enn de fleste er klar over. Men også hvor forskjellig substanser kan fungere på individer, da flere jeg kjenner har trippet på doser oppmot 80mg tidligere uten noen problemer(selvom dette absolutt ikke er anbefalt) Det var heller ikke noe veldig konkret jeg var redd for, jeg følte kun ren frykt, og sorry
jesus, men jeg har ikke fått vært i kirken en eneste søndag etter denne episoden.