View Single Post
Sitat av Medusa Vis innlegg
Jeg tror jeg gir opp. Jeg må bare slutte å bry meg. Omtanken min betyr ingenting, i hans verden kunne jeg ikke brydd meg mindre og for meg er han bare ei lommebok. I kveld er jeg sint, skikkelig sint fordi relasjonen vår er som det er, fordi han tar sin helse og sitt alkoholproblem så lite alvorlig som han gjør, og hadde det ikke vært fordi han er rusa på beroligende nå etter kraftig alkoholabstinens så hadde jeg ringt han og kjeftet han huden full. Eller nei, jeg tør egentlig ikke gjøre det. Når abstinensene har roet seg for denne gang vet jeg ikke hva jeg skal si, men jeg vet allerede at det kommer ei ny fyllekule snart, han kommer aldri til å dra på behandling og han gir regelrett faen i sitt liv og sine nærmeste sine liv. Vi mister han til det her, han kommer aldri til å begynne å ta vare på seg selv. Ja, jeg har mista troa, og jeg hater det.

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, måtte bare blåse ut litt. Relasjonen vår har alltid vært relativt dårlig, han har sjeldent vært til stede, vi kjenner hverandre lite, og relasjonen blir bare dårligere. Jeg føler meg så uendelig lite verdt og jeg føler meg egentlig ikke som en datter, bare et plagsomt individ som er til forstyrrelse og belastning for han når jeg i blant prøver å vise at jeg bryr meg og at jeg vil at han skal ha det bra. Dette er noe han kunne ha fiksa, men nå er det egentlig for sent, for han har med handling vist hele veien hvor minimalt jeg betyr for han.

Gidder ikke streve mer for å ha et godt forhold til han. Jeg får ikke lov. Det er vel ikke ment at vi skal være nærme. I hans øyne er jeg en utgiftspost og det er vel slik det skal forbli. For meg skal han være en minibank. Jeg vil at han skal være mer, men jeg får vel bare akseptere at det aldri blir noe mer. Alt dette er et stort sår som ikke vil gro, men tror det er på tide at jeg lar det lege og bare trekker meg pent tilbake. Fikser det ikke lenger, jeg blir gal i hodet, og jeg helt ærlig ønske at jeg kunne flykte fra virkeligheten med alkohol jeg også - men blir kvalm bare jeg kjenner lukta, og liker egentlig ikke være full. Flaks for han, det... Lurer på om han hadde bekymra seg om jeg gikk i hans sko. Hadde han sikkert ikke.
Vis hele sitatet...
Høres både naturlig og sunt ut at du er sint. Det virker som om du setter mer grenser for den emosjonelle involveringen din nå. Å miste håpet høres jo vondt ut, men det er av og til et nødvendig skritt mot å slutte å prøve å få noe du aldri kommer til å få. Lettelsen etterpå er ganske formidabel. Det er trist og leit og jævlig, men du kan ikke og har aldri kunnet gjøre noe med det.

Hvordan gikk det med psykologbehandlingen din, forresten? Kom det noe ut av det?