Først og fremst, veldig glad for å høre at du bestemte deg for å gå til psykolog. Håper det er en bra en!


Jeg kan si med sikkerhet at det ikke er din skyld. Han har hatt dette problemet i mange år, siden du var liten, og det er ingen ting et barn kan gjøre eller ikke gjøre for å forårsake noe sånt. Hvis dere har en familiekultur der man ikke snakker sammen så er det de voksne i familien som har ansvar for den kulturen. Det er trist at du aldri har følt at han er glad i deg, og det bygger nok opp under den skyldfølelsen. Barn er veldig raske til å ta på seg skyld for familieproblemer, det er på en måte skumlere for et barn å tro at omsorgspersonene dets er dysfunksjonelle enn at de selv er det. Det er altså helt naturlig at du som datter føler skyld, men det betyr ikke at du er skyldig.

Takk for denne tråden, Donaukinder.
( danke schon .. )
Har utløst mange tanker hos mange, også hos meg.
Alkohol har en særstilling i mange kulturer også i Norge.
Blant rusmidler/medisin har den stor aksept sosialt og
vid utbredelse og tilgjengelighet i samfunnet vårt.
-
Min historie er knyttet til min mor, som i mange år var
god venn av rødvinen, og gjerne hadde noen liter stående
når Polet begynte med kartong-service. og flere sårbare
situasjoner der man (jeg) måtte bære henne i seng eller
vekke henne opp sittende på toalettet sovende ...
Etter hun døde for ca 15 år siden har jeg utforsket den
alkoholrusen nærmere, og i en periode tok over hennes
rolle i familiebesøk, som den som drikker litt mye og
må luftes, elller geleides i seng :- )
Lang og kompleks historie der ellers, som involverer
en noe autoritær og delvis fraværende far/mann.

Alt vel og lykke til

Mistet selv et veldig nært familiemedlem (Som en far for meg) til alkoholen for 1 1/2 år siden, så det du beskriver er absolutt noe jeg tror alle i din situasjon har tenkt og følt på.
Det kommer til et punkt der man er usikker på om personen er edru eller ikke, fordi personen er så "normal" når beruselsen er til stedet og så "unormal" når personen er (nær) edru. På grensen til mannevond når alkoholen er fraværende, og så omsorgsfull og inkluderende når promillen er på plass.

Som jeg skrev så er ikke dette din feil. Ei heller noe du egentlig kan påvirke spesielt mye. Fordi det sitter så ekstremt dypt i sinnet til din far, dypere enn det du noen gang vil komme.
Selv det å miste det kjæreste han har vil ikke være god nok grunn til å slutte å drikke alkohol.

Alkohol er kanskje det værste som finnes av rusmiddel, fordi veien ut av det er minst like lang som veien inn. Og veien inn har vart over temmelig mange år. I tillegg er ofte slike personer svært vanskelig å kommunisere godt nok med, da alkoholen nærmest har visket ut det som er igjen av minner, men den vonde følelsen er fremdelen igjen i kroppen.

Har beklageligvis ingen gode råd å komme med for hvordan situasjonen skal bli bedre, siden absolutt alt vi prøvde på (ink. innleggelse) ikke fungerte, før kroppen sa takk og farvel.
Det viktigste jeg vil komme med er nok at du må tenke på deg selv først og fremst. Og det er fantastisk at du har valgt å ta i mot hjelp! For det vil gjøre overgangen i livet mye enklere, når det etterhvert blir ennå tøffere!

Trenger du noen å prate med, så er innboksen alltid åpen.