Sitat av
Donaukinder
Jeg prøver å slå meg til ro med det første du skriver her, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke at jeg kanskje er en av grunnene til at han drikker. I kveld kjenner jeg på mye skyldfølelse og jeg gråter og gråter. Jeg er så bekymret for han og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke han vet at jeg bryr meg om han eller er glad i han, det virker ikke som han skjønner det. Og jeg vet at det er vanskelig å tro på det andre sier når man selv er overbevist om noe helt annet. Kanskje han syns det er vanskelig å stole på andre. Det kan jeg også relatere til, for jeg stoler ikke på noen. Etter å ha snakket med han i dag fikk jeg følelsen av at han ikke skjønner at jeg er glad i han. Men så har jeg alltid tenkt at han ikke er glad i meg heller.
Antabusen var/er en falsk trygghet. Han tar ikke tablettene uansett. En del av meg lurer på om han kanskje har det bedre når han drikker. Kanskje han føler seg friere, gladere, mer bekymringsløs. Jeg vet ikke hva han tenker eller føler, om det er et rop om hjelp, men i så tilfelle lurer jeg på hvorfor han ikke tar imot hjelpen. Gang på gang prøver jeg å få frem at det ikke er skamfullt å søke hjelp. Det hjelper lite at vi er en familie hvor man ikke snakker om vanskelige ting. Det ligger ikke til rette for åpen, trygg kommunikasjon. Men det kan han oppleve om han får hjelp av enten psykolog eller et behandlingssted. Jeg er jo den som sier til han at han MÅ prate om vanskelige ting, men så prater jeg ikke om vanskelige ting selv.
Faen så sårt og jævlig dette er. Jeg er lei meg fordi jeg er redd dette skal ta livet av han, jeg er lei meg fordi jeg ikke klarer å hjelpe han, jeg er lei meg fordi han ikke forstår at jeg er glad i han, jeg er lei meg fordi han ikke skjønner at det er mange som bryr seg om han. I dag sa han til meg kanskje 15 ganger at han var glad i meg. Han sier han er glad i meg kun når han er full, han har aldri sagt det edru.
Måtte bare ha en liten utblåsning et eller annet sted. Har begynt å gå til psykolog igjen selv, men skal ikke dit før neste uke.
Mistet selv et veldig nært familiemedlem (Som en far for meg) til alkoholen for 1 1/2 år siden, så det du beskriver er absolutt noe jeg tror alle i din situasjon har tenkt og følt på.
Det kommer til et punkt der man er usikker på om personen er edru eller ikke, fordi personen er så "normal" når beruselsen er til stedet og så "unormal" når personen er (nær) edru. På grensen til mannevond når alkoholen er fraværende, og så omsorgsfull og inkluderende når promillen er på plass.
Som jeg skrev så er ikke dette din feil. Ei heller noe du egentlig kan påvirke spesielt mye. Fordi det sitter så ekstremt dypt i sinnet til din far, dypere enn det du noen gang vil komme.
Selv det å miste det kjæreste han har vil ikke være god nok grunn til å slutte å drikke alkohol.
Alkohol er kanskje det værste som finnes av rusmiddel, fordi veien ut av det er minst like lang som veien inn. Og veien inn har vart over temmelig mange år. I tillegg er ofte slike personer svært vanskelig å kommunisere godt nok med, da alkoholen nærmest har visket ut det som er igjen av minner, men den vonde følelsen er fremdelen igjen i kroppen.
Har beklageligvis ingen gode råd å komme med for hvordan situasjonen skal bli bedre, siden absolutt alt vi prøvde på (ink. innleggelse) ikke fungerte, før kroppen sa takk og farvel.
Det viktigste jeg vil komme med er nok at du må tenke på deg selv først og fremst. Og det er fantastisk at du har valgt å ta i mot hjelp! For det vil gjøre overgangen i livet mye enklere, når det etterhvert blir ennå tøffere!
Trenger du noen å prate med, så er innboksen alltid åpen.