Først og fremst, veldig glad for å høre at du bestemte deg for å gå til psykolog. Håper det er en bra en!
Sitat av
Donaukinder
Jeg prøver å slå meg til ro med det første du skriver her, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke at jeg kanskje er en av grunnene til at han drikker. I kveld kjenner jeg på mye skyldfølelse og jeg gråter og gråter.
Jeg kan si med sikkerhet at det ikke er din skyld. Han har hatt dette problemet i mange år, siden du var liten, og det er ingen ting et barn kan gjøre eller ikke gjøre for å forårsake noe sånt. Hvis dere har en familiekultur der man ikke snakker sammen så er det de voksne i familien som har ansvar for den kulturen. Det er trist at du aldri har følt at han er glad i deg, og det bygger nok opp under den skyldfølelsen. Barn er veldig raske til å ta på seg skyld for familieproblemer, det er på en måte skumlere for et barn å tro at omsorgspersonene dets er dysfunksjonelle enn at de selv er det. Det er altså helt naturlig at du som datter føler skyld, men det betyr ikke at du
er skyldig.