Sitat av
Blackkoz
Absolutt ikke din feil nei. Dette sitter normalt vesentlig dypere i han og hans liv, enn det du noengang kan ha vært medvirkende til.
Antabus er beklageligvis kun en falsk trygghet. Og som du sier: Avhengig av hans egen vilje. Og jo lengre han er edru, værre blir hans tanker som er årsaken til drikkingen i utgangspunktet. Noe som gjør det svært enkelt å slutte på antabus.
Å få tømt hodet er eneste veien ut, da må det noe mer enn tabletter til...
Jeg prøver å slå meg til ro med det første du skriver her, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke at jeg kanskje er en av grunnene til at han drikker. I kveld kjenner jeg på mye skyldfølelse og jeg gråter og gråter. Jeg er så bekymret for han og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke han vet at jeg bryr meg om han eller er glad i han, det virker ikke som han skjønner det. Og jeg vet at det er vanskelig å tro på det andre sier når man selv er overbevist om noe helt annet. Kanskje han syns det er vanskelig å stole på andre. Det kan jeg også relatere til, for jeg stoler ikke på noen. Etter å ha snakket med han i dag fikk jeg følelsen av at han ikke skjønner at jeg er glad i han. Men så har jeg alltid tenkt at han ikke er glad i meg heller.
Antabusen var/er en falsk trygghet. Han tar ikke tablettene uansett. En del av meg lurer på om han kanskje har det bedre når han drikker. Kanskje han føler seg friere, gladere, mer bekymringsløs. Jeg vet ikke hva han tenker eller føler, om det er et rop om hjelp, men i så tilfelle lurer jeg på hvorfor han ikke tar imot hjelpen. Gang på gang prøver jeg å få frem at det ikke er skamfullt å søke hjelp. Det hjelper lite at vi er en familie hvor man ikke snakker om vanskelige ting. Det ligger ikke til rette for åpen, trygg kommunikasjon. Men det kan han oppleve om han får hjelp av enten psykolog eller et behandlingssted. Jeg er jo den som sier til han at han MÅ prate om vanskelige ting, men så prater jeg ikke om vanskelige ting selv.
Faen så sårt og jævlig dette er. Jeg er lei meg fordi jeg er redd dette skal ta livet av han, jeg er lei meg fordi jeg ikke klarer å hjelpe han, jeg er lei meg fordi han ikke forstår at jeg er glad i han, jeg er lei meg fordi han ikke skjønner at det er mange som bryr seg om han. I dag sa han til meg kanskje 15 ganger at han var glad i meg. Han sier han er glad i meg kun når han er full, han har aldri sagt det edru.
Måtte bare ha en liten utblåsning et eller annet sted. Har begynt å gå til psykolog igjen selv, men skal ikke dit før neste uke.
