Angående dette med ansvar... Jeg er fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar ene og alene å redde pappa fra dette. Men jeg kan prøve så godt jeg kan, strekke ut en hånd og hjelpe han til å få hjelp. Og det går ikke på helsa løs at jeg bryr meg, en ting hadde vært om det gikk utover jobben min og livet mitt i stor grad men det gjør det faktisk ikke. Ja, jeg er mye bekymra, ja, jeg er mye redd, men det ville vært likedan om jeg kutta kontakt med han eller aldri så han mer. Og den dårlige samvittigheten jeg ville fått da ville gnagd meg til evig tid. Jeg føler ikke at jeg MÅ hjelpe han, jeg føler at jeg VIL det, og da gjør jeg så klart det. Selvsagt har han ansvar for sitt eget liv men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre det jeg kan for å hjelpe?