Hei freaks, jeg trenger råd og hjelp. Jeg har en far som i mange år har slitt med alkoholen. Greia er at han er ikke per definisjon en alkoholiker (), ettersom han ikke alltid drikker hver dag. Drikkingen blir verst i perioder som avtar etter alt ifra en uke til flere uker/måneder. Lengste periodene han har gått uten å drikke er nok bare på et par måneder de siste årene. Han blir ikke voldelig og han er delvis grei å ha med å gjøre når han drikker, men det hender at han drikker så mye at han ikke helt er i stand til å ta vare på seg selv og dette gjør han gjerne når han er langt borte fra familie og venner/kollegaer. Dermed blir det vanskelig for oss å være der og hjelpe han. Jeg er ofte redd for at noe skal skje med han og at han skal forulykke. Det går mye i brennevin men i perioder "vedlikeholder" han med øl. Er liksom det han drikker når han ikke skal bli dritings men bare eksistere. Og igjen, i perioder så er han edru og alt går fint. Tidligere kunne han ta seg en fest og la det være med det men jeg tror ikke det er slik lenger.

Drikkingen blir bare verre og verre for hvert år som går. Jeg er i midten av 20-årene og når jeg var liten var det ikke så mye drikking. Mamma skjermet meg og mine søsken. Da var det mest snakk om festing ofte og ikke lengre perioder med drikking slik det er i dag. Jeg vet at han drikker fordi han sliter, og jeg kan finne mange grunner til at han drikker, men jeg vet ikke med sikkerhet nøyaktig hvorfor han gjør det. Han er en ganske tøff mann som ikke prater om ting og de gangene jeg har prøvd å konfrontere han blir han nervøs og tør ikke prate. Det faller han nok ikke naturlig å prate om problemene sine med datteren sin, selv om jeg også har mine problemer, jeg har slitt psykisk i mange år og han er klar over det. Men det er ikke noe vi snakker om og jeg vet ikke om han er innforstått med det heller. Jeg har aldri brukt alkohol eller rusmidler for å takle mine problemer, i stedet for å bli påvirket av pappas mestringsstrategi så har jeg heller lært av det.

Det begynner å bli et problem fordi det i perioder går utover jobben hans og han har en viktig jobb. Det er levebrødet hans. Uten jobben vet jeg ikke hva han skulle gjort. Jeg tror det eneste han har å se frem til i livet sitt, er jobben. Jeg tror han er dypt ulykkelig og ikke helt skjønner at han kan løse dette selv. Han er forferdelig vanskelig å prate med fordi han ikke sier noe, og når han først sier noe så sier han det vi vil høre. Å konfrontere han mens han har drukket er håpløst, men da får vi det i det minste til en dialog hvor han svarer og "forstår", men når han er edru så er det helt stengt. Han lukker seg helt. Det er ikke lenge siden han opplevde noe ganske traumatisk og han nekter å prate om det selv om jeg flere ganger har pushet på at han kan ikke fortrenge og grave ned ting. Han sa faktisk til meg at han bare skulle fortrenge det, dette mens han var edru, så det sier sitt om hvordan han takler problemer. Jeg vet ikke så veldig mye om barndommen og ungdomsårene men jeg er ganske sikker på at han har opplevd en del traumer. Farmor og farfar var også hyppige drankere og farmor drakk hver dag sine siste leveår, farfar drakk vel hele sitt voksne liv tror jeg.

De siste årene har jeg egentlig bare latt det skure og gå, jeg bor ikke i nærheten så jeg ser ikke pappa hver dag og kontakten vi har er litt sporadisk, noen ganger kan vi snakke flere ganger i uka men plutselig kan det gå en uke eller to uten at vi hører fra hverandre. Han er en hardtarbeidende mann og var mye borte i min oppvekst, noe som så klart har preget relasjonen vår. Jeg prøver å stille opp og vise at jeg er her men han enser det ikke helt. Jeg er ikke så flink til å snakke om ting selv og jeg sliter med å konfrontere han selv om jeg har gjort det noen ganger, men han setter opp en mur som det er umulig å bryte gjennom. Jeg har på følelsen at han ikke tror vi er glad i han eller bryr oss om han. Jeg prøver å være flink til å si at vi gjør det, men følelser og snakking er vanskelig. Dette er ikke en følsom type.

Jeg er heller ikke kjent med behandlingstyper for alkoholproblemer. Han kan så klart gå til fastlegen, men finnes der private ordninger der man kontakter klinikken privat? Hvilke tilbud finnes og er det noen her inne som har erfaringer eller kjenner seg igjen i det jeg skriver? Jeg er redd for at om han ikke tar tak så går han samme skjebne som farmor i møte og jeg vil ikke miste han. Jeg tror ikke han selv forstår alvoret, samtidig vet jeg jo ikke hva han tenker siden han selv aldri sier noe. Akkurat nå er han på ei fyllekule og har vært det i noen dager og det tar nok en uke eller to før han er seg selv igjen. Han trenger en del dager på å bli frisk etter disse kulene fordi han får heftige abstinenser (skjelver som et aspeløv, kaster opp bare han lukter mat, rastløs og ja, tydelig at han ikke har det bra).

Jeg vet at man ikke kan tvinge noen til å få hjelp men det jeg i det minste kan gjøre er å motivere han og opplyse han om tilbudene som finnes. Få han til å forstå at han ikke er alene om dette og at der finnes andre mennesker som har vært i lignende situasjon og fått hjelp. At problemene forsvinner ikke bare fordi han drikker. Men det er så jævla vanskelig for jeg føler jeg ikke når inn og at jeg bare kan se på at han sakte men sikkert drikker seg i hjel, jeg er nervøs og redd ettersom det bare går nedover og disse periodene med drikking blir hyppigere og lengre. Og det plager meg at jeg vet han har det jævlig.