Vær forsiktig med å syns for mye synd i deg selv, forresten. Noen ganger er det godt og komfortabelt, og det blir en del av egenomsorg og det å ta vare på seg selv. Ha medfølelse med seg selv og erkjenne at man har det vondt og jævlig. Men når man begynner å dyrke elendigheten bevisst, vil det bli enda vanskeligere å komme seg ut av det. Om det er så viktig for deg å bli utredet og få en diagnose, bør du be om henvisning til DPS om din nåværende psykolog ikke ønsker å gjøre det. Om du tenker at det er bedre å forholde seg til en diagnose og at det blir mer oversiktlig for deg, så kan det også hjelpe behandlingen. Å pådra seg offerrollen er kjempe skadelig, noen ganger litt nødvendig, men som oftest gjør det mer skade enn nytte. Det er noe jeg lærte litt for sent.

Dette med at du er tenåring.... Det ER faktisk relevant. Tenårene er ekstremt kaotiske. De periodene i livet hvor hormonene er spinnville, er når man er tenåring og i overgangsalderen. Og hos gravide kvinner, men det er jo ikke relevant for deg. Det handler ikke om å dysse ned problemene dine, men å forklare at ting kan være ekstra jævlig nettopp på grunn av alderen du er i. Du holder på å å bli voksen og skal finne din plass i livet! Det er en kjempe stor jobb! Skulle gjerne sagt at det blir enklere når du kommer i midten av 20-årene, men blir ikke så mye bedre da. Men man har gjerne mer kunnskap og livserfaring, og ser ting på en litt annerledes måte. Alderen løser dog ikke alle problemer, men jo mer man eldes, jo mer erfaring får man, og det kan ha innvirkning på behandling, tankemønstre og psyken generelt. Når jeg var 16 år gammel og suicidal ville jeg ikke høre på de voksne i det hele tatt fordi de skjønte jo ingenting, mente jeg. De skjønte mer enn jeg trodde, men jeg likte å tenke at jeg var ekspert på det meste og at så lenge ingen tenkte AKKURAT det samme som meg, så kunne de for alt i verden ikke forstå. Det er ikke så bra å tenke om mennesker.

Ikke for å være frekk, men tror du snart må begynne å kommunisere med denne psykologen du går til. Du vet jo hva du føler, en diagnose vil ikke gi de følelsene mer mening. Det vil derimot samtaleterapi med refleksjon, da gjerne kognitiv samtaleterapi.