Selvfølgelig klarer jeg å være alene, jeg er deprimert for fader. Jeg kan ligge i senga i flere uker uten at jeg føler meg noe værre. Jeg føler ikke sorg lenger, blir bare sliten når kjipe ting skjer i livet mitt.

Bikkja mi døde i sommer og jeg begravde ho av ønske fra familien. Ble jeg lei meg? Neppe. Jeg bare fortsetter å vandre rundt i en tåke av ett helvette og føler meg som en zombie.

Å være med venner er så å si det eneste positive jeg har igjen.

Jobber turnus, så vi ses kun ett par tre ganger i uka.

Selvfølgelig kan jeg bare drite i de få venna jeg har igjen, for å bare råtne i senga mi og slepe meg til jobb.


Hvis du tror jeg bruker dem så har du misforstått og det beklager jeg veldig.