Ok, denne har nok ingen morsom punchline eller lignende, men er forholdsvis bisarr og en anelse skremmende.

Etter et party i Oslo for en del år siden, omtrent når progressive house-feberen peaket. (Dere husker vel den tiden?)

Uansett, etter en del rot utenfor festlokalet beveger vi oss de noenoghundre meterne til nachspiel. Dette var hjemme hos en kompis av meg, jeg var selv invitert, men flere hadde kommet til. Jeg regnet med det var greit, for de gikk sammen en annen ”husvenn” av verten.

Leiligheten var stappfull av folk og ting ble konsumert i relativt store mengder i krokene, stemningen var meget bra. Etter en stund hilser jeg på en fyr som sitter ved siden av meg. Han har store problemer med å snakke ettersom han nesten har mistet stemmen. Jeg synes synd på fyren og prøver å holde en slags samtale. Etter hvert blir frustrasjonen fra sidemannen over å ikke kunne snakke så stor at han begynner å slå seg selv i hodet.

Eksentrisk oppførsel, tenkte jeg. Dette gjør han mer og mer. Gærningen greier likevel på et vis å formidle at han vil kjøpe noen knips av en fyr, og idioten går med på en transaksjon.

Jeg orker ikke ha noe med fyren å gjøre, så jeg tar en runde i leiligheten. Tør heller ikke si noe om fyren heller, ettersom jeg ikke vet hvem han er eller hvem han er her sammen med. Vil ikke fornærme noen, omtrent halvparten på nachspielet er ukjente for meg. På vei ut av stuen ser jeg at gærningen begynner å slå panna hardt i stuebordet.

Tar en liten smalltalk-runde gjennom leiligheten og kommer inn på soverommet der verten vår og noen andre kompiser sitter og surrer. Da spør verten meg om jeg vet ”hvem han gærningen i stua er?” Det svarte jeg nei til, og verten himler med øynene. ”Du er den siste jeg spør, ingen vet hvem han er!”

Den fremmede gjesten oppfører seg mer og mer merkelig, og stemningen blir litt underlig på nachspielet når gærningen begynner å spise av potteplanten på stuen. Da har verten etter hvert fått nok. Han skal uansett stenge nachspielet, men hiver først ut gærningen som begynner å oppføre seg ufint, han spytter bl.a. på gulvet i gangen.

En stund senere tar jeg og et par kompiser farvel med verten og tusler av gårde. Utenfor portrommet står faenmeg fyren fremdeles. Han greier ikke formidle noe som helst, men begynner å følge etter oss nedover mot byen. Vi prøver ¨å riste ham av oss, men det er ikke lett. Han prøver å gå foran trikken! Den ringer som faen og sakker farten og han går til siden. Til slutt klarer vi å riste han av oss inne på en 7-Eleven hvor han begynner å fylle på aviser i stativene til den ansattes store øyne.

Moral: ikke slipp inn folk du ikke vet 100% hvem er!