Dette avhenger av hvem du er og hva slags forutsetninger du har. For mange tror jeg ikke det er så mye som forandres, i hvert fall ikke på sikt. Man tror det fordi opplevelsen er så drøy, men det er nok mer inntrykket som henger igjen en stund fremfor noe annet. DMT flashet er så kort og kaotisk at det er lite konkret å dra ut av det. I det hele tatt mener jeg det er lite konkret å dra ut av en psykedelisk opplevelse utenfor en terapeutisk setting, der det muligens kan ha noe mer for seg. I beste fall har man en kort periode i etterkant hvor man har såkalt "afterglow", litt mer velvære i hverdagen.

Mange entusiaster forteller om hvor viktig det er og hvor transformert de har blitt, men for de fleste mistenker jeg dette er semantisk masturbasjon for å rettferdiggjøre å ruse seg. Det er jo deilig. Men positiv forandring? Sjeldent å se. Heller negativ forandring i at man blir mer fjern, mindre kritisk, får rare ideer, blir kanskje elitistisk ovenfor andre som ikke har opplevd det samme og at man dropper ut av hverdagen og så videre.

Så det var det negative. Det positive, slik jeg selv har opplevd, er å minnes om at man skal dø. En sterk påminnelse om dette kan gjøre livet i etterkant mer verdifullt og påtrengende, men det også har en tendens til å forsvinne eller dempes etterhvert. Noe annet mer permanent DMT flashet kan gi er en direkte forståelse av vår kapasitet til å ha opplevelser som litt diffust kan karakteriseres som "spirituelle", "hellige" og "guddommelige", samt vårt ønske og søken etter slikt. Opplevelser av slik karakter er nok utspringet til all religiøs og spirituell praksis når man stripper bort absurde og uholdbare metafysiske påstander som gjerne følger med, og å oppleve dette helt nakent viser at det ikke er nødvendig med nonsense doktriner og trossystemer for å smake på det "hellige".