Et breakthrough på DMT etterlater et enormt "what the fuck". Samtidig er opplevelsen såpass far out og såpass rask og uforståelig at det er vanskelig å holde fast i det.

I perioden jeg selv eksperimenterte med DMT så hadde jeg sterk følelse av at andre dimensjoner lå tett inntil vår egen. Ideer som at entetiteter eksisterer uavhengig av våre kjente fysiske lover og det man skulle tro er begrensninger. Det kunne føles som disse klassiske filmene der man går gjennom portal til andre dimensjoner - iform av et slags speil eller lignende som man kan stikke hånda inn i så er det en annen dimensjon på andre sida. Det magiske og fantastiske føltes slik - og det utrolige at det er så nær.

Er man borte fra opplevelsen en stund så begynner ens vanlige "rasjonelle" hjerne å prøve å resonnere- og muligens degradere opplevelsen. Opplevelsen er flyktig og den sklir mellom fingrene på en - uten at jeg tenker det i seg selv har hatt noen revolusjonerende effekt på ens person eller dagligdagse liv i etterkant. Det gir ett øyeblikks "whoaa". Også kan man lure på hvor verdifullt dette egentlig er. Er det virkelig SÅÅ verdifullt i seg selv?

Min påstand (som jeg også tolker f.eks Straussman (forfatter av DMT the spiritmolecule)) er at DMT har liten livsforandrende effekt/potensial. Ayahuascha (som slower ned og strekker ut opplevelsen) virker å ha en mer tranformativ effekt. Det samme kan nok også sies om de fleste tradisjonelle psykedelika som varer over tid - at transformativ effekt (f-eks i meditativ/åndelig retning (men ikke begrenset til-)), nok er mer sannsynlig med slike subtanser.

En annen ting med DMT er ens møte med entetiteter og dette forbausende og fantastiske med dette. Men ganske raskt fader dette fantastiske uten å influere ens hverdag eller person på transformative måter.