View Single Post
Jeg er enig, men jeg føler ikke jeg er "syk nok". Noen ganger føler jeg det, spesielt når selvmordstankene herjer som verst, men så går det jo over og da er alt "ok". Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje ikke vil bli frisk? Altså jeg kan hate meg selv og livet skikkelig hardt men siden jeg føler at jeg ikke er verdt det og at ingenting vil fungere uansett så er kanskje ikke viljen der? Da er det ikke rart behandling ikke fungerer. For hvorfor skal jeg gidde å bli frisk, så stygg og fæl som jeg er? Har kosa meg med serie og sånt i kveld og hatt det skikkelig fint, gikk på do i sted og så meg i speilet og tenkte herregud, få slutt på det her... Tenk på de stakkars menneskene som ser det stygge trynet ditt. Tenk på de på jobben som ser deg ofte. De må være lei, veldig lei.
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke helt tro på at du og jeg eller at vi er de beste til å avgjøre hva som er "syk nok". La den vurderingen bli tatt av fagfolk. De har jo både utdannelsen og erfaringen til å ha et bedre beslutningsgrunnlag.

Jeg er ikke lege, og ikke noe helsepersonell, men jeg har erfaring som pasient, og har vært den som har trengt hjelp mer enn en gang. FOr min del så var det vel slik at jeg oppriktig trodde at jeg skulle klare å finne ut av ting på egen hånd. For jeg var jo ikke "så psyk". Og jeg ignorerte alle små impulser som tidvis kunne gjøre en kort entre i hodet, impulser om å be om hjelp. For om jeg bare forsøkte litt til, leste mer om emnet eller fant riktig selvhjelpsbok så var det vel klart at det var mulig å løse dette selv? Nei - det var ikke det. Jeg endte opp med tvangsinnleggelse fordi jeg ikke selv skjønte hvor psyk jeg var. Og det måtte jeg gjøre 2 ganger før jeg skjønte at fagfolk nok var bedre egnet til å vurdere hva som var rett. En del av det som holdt meg fra å søke hjelp var en misforstått oppfatning hos meg om at psykiske problemer var skammelig, og et infantilt håp om en kunne velge å ikke være psykisk syk om en bare lot være å kjenne på det. For meg ble ikke ting bedre før jeg hadde vært tvangsinnlagt 2 ganger, da hadde jeg set nok av de flinke og gode menneskene i psykiatrien. Jeg hadde blitt møtt med forståelse, varme og menneskelighet ved 2 forskjellige tvangsinnleggelser. Når jeg klarte å akseptere situasjonen, så forsvant også det aller meste av skammen rundt faktumet å være psykisk syk. Og jeg endret mitt ståsted og klarte å se på psykiatrien som mine gode hjelpere som hjalp meg når trengte det mest. Snakk med legen din på mandag. Det er ingen god grunn til å fortsette å ha det vondt og lide på egenhånd. Du er et bra menneske og du fortjener å ha det det bra og ha et godt liv.