I vennegjengen/omgangskretsen som jeg velger selv, nei. Greier ikke å være rundt sånt uten å ta diskusjonen. Men jeg har lagt merke til at jeg har en mye lavere terskel for å ta diskusjoner med folk jeg allerede er venn med, enn det de fleste har. De fleste vil jo styre unna dette i frykt for å skape tumulter og miste venner. Folk som hater på homofile eller andre folk som er annerledes uten å skade noen andre tenker jeg har hat latent i personligheten sin, eller underliggende problemet selv. Er noen ekstremt homofobe tenker jeg fort "hva prøver han å skjule?" "Hvem prøver han å lure?" "Er han homo selv?" "Har han blitt utsatt for overgrep?" "Tror han at han har noen som helst rett til å bestemme eller mener noe om hvordan andre lever livet?".

Det sier litt om en person at han slenger drit PGA "gruppepress" eller at det er "norm" eller "sjargong", da vil jeg fort se på denne personen som en feiging som sparker nedover i stede for å si hva han egentlig mener i frykt for å bli stemplet som homo selv. For det er jo fort det som kan skje. Er ikke homo, har aldri vært homo, men har aldri hata på homser. Med mindre du går på barneskolen og ikke skjønner hva begrepene man bruker betyr mener jeg at det aldri finnes en unnskyldning til å bidra til søppel kulturen som skremmer flotte folk fra å leve livet slik de ønsker. Jeg kan skjønne at ikke alle "brenner for" å diskutere homofili, men vi lever i et land hvor vi har lov til å ha fri vilje og ytre oss, og når det er sånn at man omtrent skal tillegges en ny legning bare fordi man tar et oppgjør med en hatkultur betyr det at vi enda har en lang vei å gå... Hadde kanskje ikke brydd meg like mye om dette hvis ikke konsekvensene av bare å støtte, eller ikke hate noen er at man blir satt i samme bås som de. Du kunne ikke gjort det samme i f.eks invandringsdebatten(av åpenbare grunner), og det er et så sinnsykt skittent kort som skremmer folk fra å stå frem som homo-vennlige. Da får jeg litt den "I am not gay, although I wish I were, just to piss off homophobes. -Kurt Cobain". Kan finne på å utgi meg selv for å være homofil bare for å føle på hvordan det er å stå imot en gjeng gamle bryggesjauere som helt ærlig er overbevist om at det ikke finnes homofile i deres omgangskrets, eller samme yrke. Sannheten er vel heller at ingen homofile vanligvis gidder å åpne seg for den type folk, hvorfor skulle de?

Nærmeste jeg kommer homo er et familiemedlem som flyttet til USA på 50-60 tallet en gang. Han jobbet seg fra servitør til direktør og endte opp passe søkkrik selv om han aldri skrøyt av dette selv. Allerede da han ankom startet problemene på grunn av hans legning. Han var ikke ekstremt feminin, eller noe sånt. Men han var åpen og ærlig med de han hadde avtalt å bo hos i starten. Det førte til at han ikke slapp inn, så stod han der på bar bakke i et fremmed land med kofferten sin. Heldigvis så naboene dette, og slapp han inn, men bare såvidt. Det var jo seriøst en del som trodde homofili var farlig og smittsomt på den tiden... Heldigvis hadde han kommet til riktig sted, San Francisco. LGBT bevegelsens arnested eller "gay capital of the world". Kjenner ikke hele historien, men han var skeiv i riktig by, og generelt open minded. Han hang med flere store stjerner før de blei kjent. Var han blant annet på Woodstock i 69, og "hadde nok prøvd litt av vært". Døde desverre av HIV/AIDS.

Vil si han gjorde det beste valget han kunne gjort med den legningen han hadde slik ting var i Norge på den tiden. Han kunne rett og slett ikke levd livet sitt fult ut i vårt samfunn siden vi var fullt opptatt med jantelov, fremmedfrykt, sjalusi og faens oldemor. Det fantes riktignok mye av det i USA også, men det var mye tidligere åpne homofile miljøer med sukessrike folk det borte, mens her ville man bokstavelig talt blitt utstøtt, arrestert og lynsjet uten støtte fra noen. Jeg tror livet hans var veldig begivelsesrikt og skulle ønske han levde lenge nok til at jeg ble kjent med han, og jeg har heller ikke noe som helst til overs for møkka-kulturen som gjorde at det var nødvendig å reise jorden rundt og fjerne et godt menneske og et talent fra landet vårt. Er riktignok glad på hans vegne for at han fant den beste veien til å kunne være seg selv og leve livet fult ut og være annerledes sammen med flere folk som forstod han. Tenker på hva han kunne fått glipp av og hvordan livet ville utartet seg om han hadde blitt i Norge.

Når jeg skulle fødes på 90-tallet en gang og noen som kjente til hele historien fikk greie på dette kom spørsmålet på fødeavdelingen "men burde du få barn da? Homofili er vel smittsomt!?". Tror ikke Norge aleine hadde kommet så langt som vi har nå om det ikke hadde vært for grunnarbeid gjort i andre land og deretter internett som fikk fremskyndet fremgangen i opplysning og åpenhet rundt temaet. Men det er alt fra holdninger til ordbruk som må forandres, og man må akseptere at det tar tid, men vær så snill a... Ikke vær en feig jævel. Om du er så sikker på din legning, så vis det da. Si hva du mener. Om noen skulle stemple deg som homo for det, så ok, de har kun ord. Om noen andre igjen skulle være dumme nok til å tro på dette, så ok, vil du menge seg med så ukritiske folk uansett? Noen ganger er det godt å få krangla litt med de rette folka. Så kan man bli ensom, også plutselig dukker det opp folk som ikke trekker deg ned for meningene dine. Folk som hjernen din trives mye bedre rund, noen som respekterer deg og holdningene dine uten å tillegge deg en legning.

Til deg Jokkarella: Om noen ikke kan akseptere deg fordi du er homse, så er det de som har et problem. Det kan være at du blir nødt til å fortelle deg selv dette som om det var et mantra, for sånn hælvettes gubbing som de folka der dreiv med ovenfor deg er ikke akseptabelt, og det at de blei kasta ut for dette viser til positive endringer i holdninger i det norske samfunnet. Det er også noe du burde ta med deg, og få innprentet slik at du etter hvert kan bli mindre usikker når slike ting skjer. Selv om du var på jobb er det faktisk helt greit å konfrontere folk som trakasserer deg, men det var veldig bra at sjefen din åpenbart bryr seg om ditt velvære, og spurte deg da han så at du ikke hadde det bra. En honør til han, og honør til deg for at du ikke bare insisterte på at det var "ingenting". Samfunnet må ta søppelsekker og bære de ut der de hører hjemme, ellers vil det ligge og flyte alt for lenge, forurense samfunnet og stinke dritt. Jeg insisterer på at vi som også er heterofile må tørre å ta tak for å få litt fortgang her, og da hjelper det ikke alltid bare å være snill og grei mot homofile, mens man på andre siden slenger seg på og later som det er greit eller morro med denne hatkulturen, man må rett og slett enkelte ganger lage et reint hælvette for at folk skal lære.