Tidsånden har heldigvis forandret seg kraftig. En god venn av meg er i 70-årene. Jeg vet han er homofil, men han lever fremdeles som om det var før 1972 når homofili faktisk var kriminalisert.. Han lever alltså i et indre fengsel.Ellers så er fordommer mot alt som truer ens eget ego i form av "han der er ikke sånn som meg" tanker noe som ligger grunleggende i forskjellige former i psyken til mennesket. Erfaringsmessig vil jeg anta at jo le ngre inn på "bøgda"man bor, jo mindre åpen er man for "de nye rare naboene" som ikke er som de andre naboene. Så fobiene strekker seg mot hippyfobi, N-ordet fobi, transfobi, osv. Listen er lang, men essensielt er at gjennomsnitsmennesket ikke skjønner at fobien er en projeksjon av komplekser.

Personlig tror jeg at homofile med mangfoldige andre legninger(mennesker absolutt må ha en trang til å ha en sekkebetegnelse på) er noe som i tidsånden spilller en svært viktig rolle i vår evulusjon. Men nå er jeg åpen "religiøs", spirituell. Jeg tror vi går i det som mange kaller en slags oppstigning med frigjøring av gammel karma hvor alle raritetene verden har å by på utfyller hverandre som byggesteiner for å bygge over broen vi kan gå til for å nå neste nivå.

Jeg vet ikke om jeg svarte godt nok på spørsmålet, da jeg gikk meg litt vill i en tankerekke her. Men uansett, så må jeg si at generelt sett i storbyen jeg nå bor(jeg er fra bygda) så merker jeg lite homofobi i motsetning til der jeg kommer fra.

Syns det er kult med variasjon jeg.

I begynnelsen av 18årene hadde jeg en almost homo experience når jeg var på nokså random lan/sofafest.

Kjente i beina at det ikke var noe for meg når vi lå på hver vår side av senga og så på hverandre haha!

Oppbygningen til det var spennende og kjekt det men når det kommer til å gjøre the deed så er jeg ikke der. Prøvde hvertfall! Og til dere som kjenner nicket mitt, ikke spør engang