Det er så ufattelig lett å undervurdere betydningen av ord som ikke angår de selv. Derfor tenker man at homse, neger, jøde, fitte, sotrør og hva faen det skal være er harmløse morsomheter, og at de som tar seg nær av det er overfølsomme, humørløse og urimelige. I alle fall ikke at man selv er umoden!

Sånn var det for meg på skolen, på kaserna, på jobben - den avslappede forrakten for alle avvik var en del av sjargongen og jeg tilpasset språket og oppførselen som alle andre. Egentlig litt underlig, for jeg var hverken populær, normal eller spesielt opptatt av å være med i gjengen - men det blir en del av den felles forståelsen.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av hva samtykkende voksne gjør med tissefantene sine og har aldri hatt noen følelse knytta til ordet homse. Fobi? Ikke faen, for jeg har aldri vært redd hverken for å være homofil, tatt meg spesielt nær av å bli anklaget for å være det eller følt at de ødelegger samfunnet eller noe av det pisset der. For meg var det bare et ord som i løs forstand betød "kvinnelig", og som jeg ubevisst brukte fordi alle andre gjorde det. Det var aldri noe vondt ment fra min side, ikke engang alvorlig eller seriøst ment - men faktum er at en person jeg kjenner godt og bryr meg om vegret seg for å komme ut av skapet hovedsaklig på grunn av... meg.

Jeg hadde aldri sagt spesielt mye eller spesielt drøye ting sammenligna med hva alle andre rundt meg gjorde, men jeg var et av de ytterst få menneskene han virkelig ikke ønsket å bli avvist av. Mine ord hadde en vekt jeg knapt kan forestille meg for ham, og jeg brukte de fullstendig skjødesløst. Jeg innså at det jeg hadde gjort var litt som å sitte i skauen og skyte på kongler i tretoppen med rifle: Det kan jo virke som harmløs moro, og det er jo ikke som om du aktivt prøver å ta livet av noen - men kula kan gå flere kilometer og du har ikke filla peiling på hvor den lander. Med litt uflaks kverker du en stakkar du ikke engang visste at stod der. Oisann, faen. Det er sånne ting man må tenke på før man trekker av. Uvitenhet er ikke en unnskyldning.

Jeg skal ikke trekke sammenligninga mellom ord og ammunisjon for langt, selv om det frister. Og jeg sier heller ikke at man alltid skal ta hensyn til alles følelser, eller la være å ytre seg av frykt for å krenke noen - for det mener jeg virkelig ikke. Noen ganger er det både riktig og nødvendig å si ting som sårer. Ei heller mener jeg at noen av de ordene jeg har brukt skal bannlyses og tas fullstendig ut av språket. Men man må vite hva konsekvensene av ens handlinger er. Man må skjønne at de ordene man kaster ut lander et sted. Noen ord har litt for mye anslagsenergi til at skjødesløs lek går an.

Uansett hvem du er, eller hvor uvesentlig du føler deg, så er det noen som tar dine ord alvorlig. Bruk de med omhu.