Å tro at ytringsfrihet betyr at ethvert medium plikter å stille opp som mikrofonstativ for deg hver gang du har trang til å spytte ut noe usammenhengende ræl er selvsagt en misforståelse.

Jeg mener også det er for snevert å komme med ordbokdefinisjonen om sensur som statlig inngripen. Slik fungerer ikke verden lengre. NRK får ikke drive opplysning og kropp via Googleplay, fordi ikke-seksualisert kropp støter den amerikanske (dobbelt)moralen. Holocaustsenteret, samt 12 av de ansatte, blir kastet ut av Facebook for å informere om konspirasjonsteorier. Ossietzkyprisvinner og serietegner Ahmed Falah retter søkelyset på hvordan barn rammes i Jemen, og utestenges fra instagram. Alt dette skjer uten advarsel og argumentasjon, og det er omtrent umulig å kontakte disse plattformene og klage på beslutningen. Myndighetene virker helt handlingslammet i sånne saker. I tillegg hetses, trues og skades folk for sine ytringer i Norge. Da tenker jeg ikke først og fremst på selvmedlidende freppere som liker å dra rasistkort-kortet, men ekte undertrykte minoriteter.

De som som tror det bare er staten som kan begrense ytringsfrihet for folk har misforstått. Det har også de som tror det at den argumentasjonsløse kveruleringen deres på freak blir slettet gjør dem til et kneblet offer.