For den hypotetiske situasjonen hvor politiet av en eller annen grunn hadde spurt meg om krypteringsnøkkelen (alt hvor viktige data skrives, er kryptert), hadde jeg hatt flere mulige valg.
1)
Jeg kunne halt ut tida, sagt at online ligger mine personlige data (andre sine data hadde jeg sikret bedre) og de slettes etter ei uke uten betaling og den tida løper fra neste uke, tikk-tokk tikk-tokk game over motherfuckers, vil dere deale eller?

2)
Jeg kunne sagt at krypteringsnøkkelen min svelga jeg for tre dager siden og den leiker med rottene i kloakken nå, dere må gjerne gå og leite etter den gudd løkk.

Men det hadde bare vært for meg personlig, hadde det vært en situasjon hvor jeg hadde ansvaret for å sikre andre sine data, hadde rølpe-faktoren tatt seg et stup og teateret hadde kommet på med full seriøsitet, ærbødighet, dyptgående respekt og oppriktig samarbeidsvilje.

Og skulle jeg rådgitt noen til å skaffet seg ihvertfall elementær sikkerhet, hadde jeg bare sagt til dem at de kunne kjøpe en yubikey anonymt av noen, og bed dem om å sette den opp for kryptert boot.

Sånn a lá dette:


Fordelen der er at det tar deg jo null komma tre sekunder å svelge hele skiten.