Og dette medfører en depersonalisering, en innser at en ikke er dukken, at dette er en løgn. At en er blitt bedratt av foreldre, lærerere, skole, samfunn, politikere. At alt er løgn. Hva skjer da? Hva skjer hvis en ikke vil tilbake til dette opplegget? depresjon? utenforskap? kanskje, for mange er det slik, men andre finner det frigjørende. Kanskje er det slik at ved å gå gjennom denne prossessen at en "bruker opp" ens karma som menneske. Og dermed ikke lengre har noen grunn til å reinkarnere i denne kaotiske virkeligheten.
Med mindre alt går på skinner, og det gjør det jo ikke, det blir desto mer tydelig i dagens verden, virker jo denne virkeligheten som et slags helvete.
Dette høres ut som en Jedi Mind Tricks-sang fra tidlig begynnelsen av forrige tiår. Tenåringsstoner som har innsett sannheten og at verden føres bak lyset. En mektig åpenbaring som tilfeldigvis ikke skjer personer med utdannelse/erfaring/innsikt i temaene og som er bygget på en subjektiv følelse av å plutselig besitte kunnskap som forklarer hvordan det "egentlig henger sammen".
Mennesket har bare kjærlighet for seg selv og sine. Og dette moderne materialistiske demokratiske samfunnet har ingen kjærlighet for alt åndelig. Det ødelegger alt åndelig, og naturen, det har mistet all kontakt til de åndelige dimensjonene.
Kjærligheten er ikke betinget av samfunnets kjærlightesforhold til det som er åndelig. Den er subjektiv og personlig - og på mange måter åndelig i seg selv. Det er uendelig med måter og vise det på, forskjellige kjærlighetsspråk som er mye mer avhengig av personlighet enn av samfunnets forventninger. Problemet er ikke manglende åndelighet knyttet til kjærlighet - det er manglende spennvidde. Bare tenk på alle religioner og livssyn som har såkalte åndelige påbud som går på tvers av kjærlighet - skal bestemme hvem man kan elske og ikke, eller hvordan man kan gjøre det. Disse er hverken demokratiske eller nødvendigvis materialistisk innstilte spirituelle samfunnsmodeller.
Man kan være selvmordsbomber og ta mangfoldige liv i en åndelig rettferdiggjort handling - som vedkommende er overbevist om at egentlig er den mest godhjertede handlingen hen kan utføre. Den er sannsynligvis dypt forankret i kjærlighet til det åndelige.
Man kan på den andre siden gjøre handlinger på bakgrunn av - som du sier -
kjærlighet for seg selv og sine
- som er helt fantastiske gjerninger gjort av kjærlighet til sine medmennesker uten dypere åndelig forankring. Folk gjør gode gjerninger hver dag og gode gjerninger gjort mot de nærmeste får ringvirkninger og skaper ytterligere positive virkninger. Uselvisk kjærlighet kan i veldig mange sammenhenger være åndelig i seg selv.