Føler med deg. Du må ha mye frustrasjon inni deg. Jeg har selv ødelagte armer etter selvskading i tenårene. Angrer som en hund! Jeg har ikke gått i t-skjorte offentlig på 15 år. Det er temmelig kjipt når det er varmt ute. Jeg kan heller ikke bade sammen med andre. Eller.. selvfølgelig kan jeg det, men det ligger en enorm skam bak.

Jeg har prøvd å bare drite i det men jeg blir så ukomfortabel at det ikke er verdt det. Føler alle ser på meg og dømmer meg.

Jeg begynte også å kutte meg fordi jeg kjente på en ekstrem frustrasjon. Det gjorde godt å kjenne på smerte. Det var en slags spenning i å prøve å skjule det for andre som f.eks. i guttegarderoben på ungdomsskolen. Det var min lille hemmelighet. Jeg elsket å kjenne på de brennende sårene under genseren.

Nå i ettertid ser jeg at det helt klart var et rop om hjelp. Jeg hadde det veldig vanskelig hjemme uten at jeg innså hva som var problemet. Derfor klarte jeg heller ikke å formidle det til noen. Kuttene snakket på en måte for seg selv. Jeg drømte om at noen skulle oppdage det og hjelpe meg. Det skjedde aldri. I dag er det kun mine beste venner som vet om arrene.

Jeg forstår hvorfor du gjør det, men vær så snill gjør deg selv en megatjeneste å slutt med selvskading så fort som mulig. Det finnes mye bedre måter å håndtere sterke følelser på. Snakk med fastlegen, vær ærlig. Snakk med hvem som helst, bare ikke ødelegg mer for din fremtidige selv.

Det er så kjedelig når det kommer lysere tider og du sitter igjen med ødelagt hud. Du vil være dømt til å få en påminnelse om hvor kjipt livet pleide å være hver gang du ser deg i speilet. Det er ganske deprimerende i seg selv.