Ikke særlig imponerende nei. Problemet er at det framstilles som "mindreverdig" å leve et trygt og godt liv. Eller som du kaller det: A4-liv. Selvom jeg tjener over det dobbelte av mine jevnaldrende og er suksessfull i både privatliv og arbeid, så er dette karakterisert som "A4", hvilket er et negativt ladet ord i den sammenheng. Jeg er så møkk lei den holdninga. Hører det stadig vekk.

Hvorfor er det "teit" å utdanne seg, få seg en jobb man elsker, finne seg noen man elsker og leve lykkelig? Jeg reiser minst 3 ganger i året. Driver med idrett. Jeg har spenn og fin bil. Jeg har et fint stykke mancandy som jeg koser meg med. Skjønner ikke helt greia med hvordan det er teit og negativt.

Ja, selvsagt er det mange som sitter som 40-åringer og kjenner at de ikke har fått levd livet til det fulle. Men så har du også de lykkejegerne du sympatiserer med, som er "frustrerte, sure, sinte og sliter med depresjoner fordi livet ikke gir de en dritt". Du har vært megaheldig og flink som har kommet deg dit du har kommet uten utdanning.

... Lavmål.

Ah. Her ser jeg problemet. Vi har totalt forskjellige verdier. Å snakke om hva som er et godt liv gir ikke mening når du har penger og jeg familie på min liste. Da tar jeg ikke den diskusjonen videre.