Hei.

Jeg vil gjerne dele en historie/opplevelse, som hendte for litt siden. Det er ikke en typisk triprapport, men heller en rusrapport. Min opplevelse, om hvordan en ekstrem noia kan utvikle seg til et mareritt.

Jeg skal prøve å forklare hendelsesforløpet best mulig, men det er ikke alt jeg vil gå ut i full detalj om her.


Det var rimelig sent på kvelden, og jeg var på vei for å fikse litt røykings. Jeg dro i minibanken, og tok deretter kontakt med .. kontakten.

Nummeret fikk jeg av en bekjent, som fikk det av en bekjent.. Jeg ante ikke hvem fyren var. Jeg ringte, vi avtalte møtested, det ble hjemme hos han. Det var mange kilometer å kjøre, men det brydde jeg meg ikke nevneverdig om.

Jeg kjørte av sted, og kom ganske fort til avkjørselen fra hovedveien. Deretter bar det oppover, flere lange bakker med krappe svinger. Jeg vil anta at det var ca. 7-800 meter, så en sving, og nye 7-800 meter, og så en sving igjen. Kjøreturen var grei nok, bortsett fra et slektstreff med ca. 15-20 sauer som lå og dro seg midt i veien. Hvor ellers skulle de ligge? Ute i skogen? Nei, det fikk da vel være grenser for hvor langt de skulle være nødt til å bevege seg, var jeg sikker på at de tenkte.

Veien holdt seg sånn i flere kilometer, før bakken så smått begynte å flate seg ut. Her svingte jeg av veien, (den gikk videre innover, inn og opp på fjellet, hvor det ligger en turisthytte) ned en innkjørsel som førte nedover en grusvei i rimelig bra stand, omgitt av tett furuskog. Etter hundre meter spretter det en hare ut i veien, som jeg såvidt unngår å sende til de evige vidder. Jeg var nå kommet så høyt opp, at byen bare var en tett samling med lys i det fjerne, langt der nede.

Jeg passerte noen få hus på veien, før jeg endelig kom frem. Jeg gikk inn, og satt der en liten stund, pratet løst om litt forskjellig. Dagligdagse ting. Etterhvert ble jeg tilbudt et trekk, og jeg tenkte; tja, hvorfor ikke?

Fyrte opp, og pipa fylte seg sakte med tjukk røyk. Dro på, og kjente med en gang at jeg måtte hoste som faen, men jeg holdt det inne. Det trekket satt midt i sikringsboksen, skal jeg si dere..

Ble panzerskakk med en eneste gang. Jeg hadde ikke fyrt på fire-fem dager, så virkningen ble deretter.

Satt litt til før jeg fikk det jeg kom for, takket for meg, og gikk ut til bilen. I det jeg gikk ut, fikk jeg plutselig en sterk noia. Som sagt, jeg skal ikke gå ut i detalj om noiaen, men innholdet var politi, tapping av telefoner osv.

Jeg satte meg i bilen, snudde, og satte av gårde. Jeg merket fort at jeg var jævlig fjern, i grenseland til for fjern til å kjøre. Jeg angret som faen på at jeg tok det trekket, kunne jeg ikke vente til jeg var hjemme igjen? Jeg ble sint på meg selv for at jeg ikke tenkte lengre enn det.

I det veien (grusveien som førte opp til asfaltveien jeg kom fra) begynte å gå oppover, merket jeg at noe var galt. I den første svingen følte jeg at jeg kom altfor fort, selv om jeg på det tidspunktet fortsatt bare lå i andre gir. Jeg satte den i første, og fortsatte. Dette skjedde i to svinger til, deretter begynte synet mitt å skurre. Veien ble smalere, og jeg måtte konsentrere meg for å ikke kjøre i grøfta. Faen som jeg angret på at jeg tok det trekket. Noiaen ble sterkere, og veien ble bare mindre og mindre. Det var bekmørkt ute. Det føltes som om det bare var bilen og veien som eksisterte, og trærne dannet etterhvert det mørke universet vi befant oss i.

Jeg myste ut frontruta og ga meg selv et klapp på kinnet. Det hjalp ikke særlig.

Nå ble jeg redd. En ting slo meg plutselig. Var veien så lang på vei ned? Det kunne da ikke ha tatt mere enn 4-5 minutter da. Nå virket det som om veien aldri tok slutt. En endeløs spiral av svinger og skikkelser.
Jeg vurderte å stoppe, og vente til jeg var i litt bedre form. Men jeg fortsatte. Det var blitt over midnatt, og jeg skulle på jobb neste dag. Hurra..

Jeg skrudde på radioen i håp om at det ville stimulere hjernen min litt, men nei. Bare skurring og spraking. Uhyggelig spraking. Jeg slo den raskt av.

Etter et par lange minutter til på veien, spør jeg meg selv - har jeg kjørt feil? Jeg kunne høre at stemmen min var i ferd med å briste. Jeg var virkelig redd nå. Alt ble nifst. Tiden gikk så sakte.

Hadde jeg virkelig kjørt feil? Hadde jeg ubevisst havnet på en annen grusvei som førte meg vekk fra dit jeg skulle? Var jeg bare på vei enda lengre inn i mørket, inn på fjellet langt fra folk og muligheter for hjelp om noe skulle skje meg? Jeg angret så sykt. På alt. Dealen. Den lange kjøreturen. Trekket. Alt.

Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg så ingen potensielle snuplasser noe sted, og det var uaktuelt å begynne med noen form for bråkjekk snumanøver. Så jeg fortsatte.
Plutselig så jeg de. Lysene fra husene jeg hadde passert. Takk kjære Gud. Jeg var på riktig vei. Men det var ikke over av den grunn. Jeg kom etterhvert tilbake inn på asfaltveien igjen, og jeg fikk plutselig store problemer med å fokusere på veien. Det var som om for hver tiende meter, hoppet bilen 3 tilbake. Som en dårlig LCD-tv lagger under en DVD-film. Jeg måtte bremse ned for å få tilbake fartsfølelsen, og når jeg ga på igjen, ble alt like svimlende. Det gikk så sakte.

Og så kom det verste. Svingene. Jeg la bilen i andre gir, og bremset. Nok en gang føltes det som om jeg kom for fort, men i det jeg var inne i svingen, sto tiden nesten stille. Og veien ble enorm. Men allikevel så liten. Jeg følte meg bitteliten, der jeg strevde med å holde meg på veien, mens høyrefoten som vekslet mellom gass og brems, begynte å skjelve kraftig. Noe som gjorde alt enda vanskeligere.

Jeg var livredd for å møte motgående trafikk. Hva om jeg kræsjer inn i noen i denne tilstanden? Den ekstreme noiaen hadde forlengst gått over i bunnløs frykt.

Marerittet fortsatte, ned de lange bakkene, med alle svingene som alle var et helvete å komme seg igjennom.

Ville det ingen ende ta? Skulle jeg noengang komme meg hjem?

Et par hundre meter foran meg ser jeg plutselig en samling med øyne som lyser i mot meg. Sauene.

Herregud. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så glad for å se de drøvtyggende, udugelige dyrene. Nå var de blitt som veivisere. Nyttige.

Etter en stund begynte jeg å se at det ikke var så langt igjen til hovedveien. Gatelysene spratt plutselig opp rundt meg, og en sterk følelse av trygghet omsluttet meg.

Jeg var bekymret for hvordan bilturen ville bli på hovedveien, med trailere og andre biler. Men det var nesten ikke et kjøretøy i motgående retning under resten av turen, og jeg var i bedre form, så det gikk smertefritt.

Jeg kommer plutselig på at det står en CD i spilleren. Mark Knopflers stemme flyter ut høyttalerene, og de første setningene gir meg en blandet følelse av lettelse, og vemodighet.

Are you home from the sea? My soul balladeer
Youve been away roaming, far away from here


Jeg avslutter her. Jeg kunne nok ha skrevet teksten bedre, mere utfyllende og kreativ. Noen av tegnene på tastaturet er også fucked. Men jeg føler jeg har fått fortalt det jeg ville.

Og det er sikkert noen som tenker og mener at jeg på en måte var skyld i det selv. At jeg røykte før jeg kjørte av sted, på en så krevende vei. Hadde jeg visst at det skulle være en så grov feil, et sånt mareritt, hadde jeg aldri tatt det trekket. Men jeg må si at jeg virkelig lærte av denne hendelsen.

Aldri mer.