Jeg er rusavhengig, og kan forstå nøyaktig ditt poeng, samtidig som jeg også forstår de andres poeng.

Det å slutte å ruse seg handler om viljen til å slutte, men hvor skal viljestyrken komme fra?

Sykdommen rusavhengighet handler om at denne viljestyrken er vanskelig å finne og begrunne. Samtidig er det vanskelig å forstå logikken bak det at en rusavhengig ønsker å slutte, men ikke klarer det. Det er jo bare å slutte? Dessverre er det ikke så enkelt som man skal ha det til.

Det eneste en rusavhengig trenger for å slutte er å få den viljestyrken og motivasjonen i 1 minutt. I løpet av det ene minuttet må den rusavhengige ta avgjørelsen. Nå eller aldri. Når kommer dette ene minuttet? Ihvertfall ikke i de tidspunktene hvor omgivelsene ikke passer.

Jeg var heldig som fikk det ene minuttet for tre år siden, og jeg tok riktig valg. Det som måtte til var 0 penger, 0 venner, 0 kontakt med familie, 0 av noe som helst annet enn fast og trygg bolig (kommunal + dekket husleie)
Dealere ville ikke selge til meg engang, de var så flaue over meg. Jeg var helt alene.

Da hadde jeg følelsen av at jeg var etablert og selvstendig, men likevel ikke hadde noe som helst av det andre som burde følge med når jeg var så etablert som jeg følte at jeg var. Da fikk jeg den ene synsvinkelen jeg trengte, og da tok jeg valget om å slutte med rusmidler.

Nå er livet mitt supert, jeg har jobb og hele pakka, unntatt dame og barn.