Jeg tror, og det føles ikke som noe valg, det er bare noe jeg gjør. Tidligere trodde jeg ikke, men de senere årene har jeg begynt å tro mer. Andre kan kalle det en fantasi, men den er likefullt ekte for meg. Troen beriker livet mitt på mange måter! In the end, så kan jeg aldri vite noe som helst, og da er det for min del mer givende å holde mulighetene åpne, enn å lukke døren. Likevel streber jeg etter kritisk sans.

Jeg forteller sjelden om troen min til noen, da jeg ser på min tro som unik. Å fortelle andre om min tro vil sannsynligvis føre til at jeg blir misforstått, da min "Gud" ikke er deres "Gud". En ateist vil tenke sitt om min tro, en konservativ kristen vil ha sin oppfatning av min tro, mens en taoist vil se den på en annen måte. Vi har alle en oppfatning av "Gud", og den oppfatningen farger hva vi tenker om andres tro.

Jeg vet ikke om Gud finnes, men jeg fører livet som om han er der ute.